Tullamore D.E.W.

En whiskey det er verdt å følge med på i tiden fremover, til tross for nesten 200 år med historie.

Tullamore D.E.W.

Nosinginfo

TypeBlend
Alkoholvolum40 %
LandIrland
DestilleriMidleton/Tullamore
UtgiverTullamore DEW

Det er vanskelig å komme utenom Tullamore Dew (eller “Tullamore D.E.W.”, etter initialene til tidligere eier Daniel E. Williams, som det egentlig skrives) når man snakker om irsk whiskey. De som liker Irish Coffee har høyst sannsynlig drukket denne whiskeyen opptil flere ganger, da den er det mest åpenbare alternativet til Jameson: Lett og frisk på smak, billig, og med god distribusjon gjennom eieren William Grant & Sons – et selskap som er mer kjent for single malts som Glenfiddich og Balvenie, og blenden Grant’s. Nå om dagen er produksjonen til denne whiskeyen i full sving på det flunkende nye Tullamore Distillery (oppstart i 2014). 

Varemerket er imidlertid mye eldre enn 6 år. Et gammelt destilleri, også med navn Tullamore etter landsbyen det lå i var i drift fra 1829 til 1954. Selv om whiskeyen var populær holdt det rett og slett ikke i irsk whiskeys kanskje mørkeste periode på 50- og 60-tallet, og varemerket ble solgt til John Powers & Son noen år senere, for så å bli absorbert av Irish Distillers hos Midleton i Cork på 70-tallet.

Det er rett ut deilig å se at Tullamore Dew går veien fra å være nok et brand uten noen egentlig geogratisk tilhørighet til å bli et ordentlig destilleri med egen produksjonslinje. At de produserer Single malt, og særlig Single Pot Still, gjør at vi forhåpentligvis kan glede oss til andre tapninger i fremtiden. En annen gledelig side ved det nye destilleriet er at de f.o.m. 2017 produserer sin egen grain whiskey. Det er lov å håpe på økt kvalitet på denme standardblenden i løpet av noen år, som resultat av dette. Jeg må jaggu innom denne igjen når jeg er helt sikker på at whiskeyen ikke er forpestet med Midletons elendige grainwhiskey.

Det begynner å bli en del år siden jeg drakk den sist, og basert på tidligere erfaringer er ikke forventningene allverden. Flaske og etikett maner frem minner om søtt myrvann med vodka. La oss håpe på en positiv overraskelse.

Lukt:
Førsteinntrykket er hakket bedre enn jeg husker den fra noen år tilbake. Ungt og boozy? Helt klart, men med nok irsk identitet til at man skjønner hva man har med å gjøre. Oppå et lag av neglelakkfjerner og vodka finnes det både malt, sitrus og til og med hint av de rugaktige og lett metalliske pregene som går igjen i god irsk single pot still. Halvmoden banan, kobbermynter, gress, havregrøt, spearmint, kandisert anis og våt ullgenser. Vann gjør lukten litt friskere, med innslag av Schweppes Bitter Lemon, kokos og pæregodteri.

Smak:
Også smaken overrasker positivt. Dette er på ingen måte en kompleks eller veldig særpreget blend, men fortsatt langt bedre enn det sure myrvannet jeg husker den som. Anis, havregrøt, vanilje/tapioka, syltet ingefær, raffinert sukker og Żubrówka. Den simplistiske sødmen er egentlig en styrke her, kanskje spesielt fordi det gjør Tullamore Dew spesielt godt egnet for Irish Coffee… Vann gjør ingen verdens ting for smaken.

Konklusjon:
Jeg var forberedt på å mislike denne, men konklusjonen er en helt grei, og fullstendig forglemmelig whiskey. Jeg tar mye heller denne enn Jameson og Paddy, men steget opp til Powers Gold Label og spesielt West Cork Blended er markant. Positiv overraskelse altså, som har potensial til å bli enda bedre i tiden fremover.

67/100

– Rasmus

Tullamore Dews nettside