Port Ellen Old Malt Cask 27 YO, 1979-2007

De fleste av oss trodde nok at siste kapittel var skrevet i den metaforiske boken om Port Ellen. Da jeg sist skrev om dette destilleriet (jøss, har det virkelig gått 7 år?) var jeg bastant på at Port Ellen var nedlagt for godt. Det viste seg å være feil, for det jobbes nå iherdig med å få destilleriet på bena igjen. Forespørselen etter Islay-whisky er enorm, og destilleriets eier Diageo vet å gjenkjenne et godt varemerke. Sist det ble sluppet en offisiell tapning (2017) klemte Diageo til med en estimert utsalgspris på rundt 28.000 kroner, noe som rett ut må kunne sies å være håpløst uoppnåelig med mindre man er milliardær eller spekulant. 

Men dette sier noe om hva som er bundet opp i et navn, enten det er 37 år gammel whisky fra et gammelt og nedlagt destilleri eller det som om få år må kunne forventes å bli et purungt begrenset opplag fra et helt annet destilleri, som “tilfeldigvis” ligger samme sted og heter det samme. Teknologi, erfaring og såkalt “provenance” kan sikkert sørge for noen likhetstrekk mellom det gamle og det nye, men hvis dette (ihvertfall i overskuelig fremtid) blir noe annet enn en måte å selge overpriset ung whisky (gjerne pakketert med minst like overpriset gammel whisky) blir jeg overrasket. Når det er sagt er det gøy at sovende kjemper som Port Ellen, Brora og Rosebank nå vekkes til liv. Jeg skal forhåpentligvis leve en god stund til, og hvem vet? Kanskje jeg en dag får smakt modne tapninger fra disse destilleriene til en akseptabel pris.

I mellomtiden får man benytte enhver sjanse til å drikke god gammel Port Ellen – som denne finfine tapningen fra Old Malt Cask-serien til Douglas Laing (nå Hunter Laing). Den var ikke billig, men heldigvis langt unna 28.000,- og som en del av et spleiselag gikk det an å forsvare et kjøp.

Destillert i desember 1979, lagret på en refill sherry butt med koden #DL3887, og tappet på en av 589 flasker i september 2007. 

Presentasjon:
Gullfarget, med et svakt bronseaktig skjær. Fin viskositet, og tradisjonen tro (for OMC-serien) tappet på 50 %.

Lukt:
Akkurat så skitten og akkurat så tørr og røykdrevet som man håper hver gang man skjenker seg en Port Ellen. Alt det maritime og medisinale, og med den ekstra bonusen at denne whiskyen har ligget på et old-school sherryfat. Hvor skal vi begynne? Hamp, strie, trossa til en gammel seilskute, tjære, torvrøyk, koks, tang, rekved, flint, kalk, ansjos, kamskjell. Herlig maritimt, herlig røykfylt. Sorte oliven, nygarvet lær, jod, toast, knusktørr hvitvin, tranebær, hermetisk sopp og balsamico. Luktene fortsetter i det uendelige, komplekse aromaer flettes inn i hverandre. Vann åpner den allerede herlige duften enda mer opp, og tilfører både sødme og fruktighet som ikke var der i utgangspunktet. Ananas, pasjonsfrukt, furukvae, kiwi, solbær. Også var det røyken, hampen og hvitvinen da… Mesterlig. 

Smak:
En snerpete og syrlig bitterhet følges opp av røyk og knusktørre tanniner – pussig nok uten at munnfølelsen føles tørr, snarere oljete. Amarillo-humle, brent høy, kalk, salt, jod, torvrøyk, lanolin, limeskall, kakaopulver, Fino-sherry, valnøtter, kastanjer, brut champagne, rognebær, fersken og vanilje. Også smaken er variert og kompleks, men den begrensede sødmen gjør den litt mer ubalansert enn lukten. Bitterheten og syrligheten styrer showet, med en fin, men dempet fruktighet. Hint av mørk honning, rosiner, kardemomme og muscovadosukker. Med vann tar sødmen seg opp flere hakk, og starter et nydelig samspill med bitterheten. Som grapefrukt med sukker på. Eller en Athanumdrevet kvalitets-IPA. Syrligheten, den tørre røyken, en økende, men fortsatt mild vaniljesødme, alt dette kombinert med en åpenbaring av milde men fruktige preg: sharonfrukt, ananas, villbringebær og røde epler. Ettersmaken varer en halv evighet.

Konklusjon:
Det er akkurat sånn jeg liker min Port Ellen. Tørr, røykpreget, kranglete og med dette nærmeste humleaktige preget jeg bare finner i whiskyer fra dette destilleriet (og en og annen gammel Laphroaig). Legg på en sakte blomstring av smaker og lukter over tid i glasset, forsterket av noen dråper vann underveis… Når man drikker en dårlig Port Ellen lurer man på hvorfor man betalte en liten formue for det man har i glasset. Når man drikker en som denne skulle man ønske man hadde en formue å bruke på Port Ellen.

92/100

– Rasmus

Douglas Laings nettside