Scapa – Gordon & MacPhail, 8 YO, 1970-tallet

Markedet flommer ikke akkurat over av fantastiske Scapa-tapninger. Kanskje man må tilbake til 70-tallet for å bli overbevist?

Scapa – Gordon & MacPhail, 8 YO, 1970-tallet

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktIslands
DestilleriScapa
UtgiverGordon & MacPhail

Ok, tid for håndsopprekning. Jada, jeg vet at jeg ikke kan se dere, men bær med meg: Hvor mange der ute har Scapa som favorittdestilleri? Topp 10? Topp 20? La meg gjette: Ingen har rukket opp hånden så langt, og det er ikke bare fordi det er kleint å sitte med hånden i været hjemme i egen stue, på bussen, på jobben eller hvor du nå leser dette. Scapa er en blenders whisky, tidligere en arbeidshest for Ambassador, nå primært en brikke i Ballantine’s, Chivas Regal og andre blends eid av Pernod Ricard.

Som maltwhisky har Scapa fortsatt ikke funnet formen. Etter å ha prøvd seg med en offisiell 14-åring, etterfulgt av en 16-åring, har de nå landet på kun to uttrykk – begge uten aldersbetegnelse: Skiren og Glansa. Førstnevnte er om mulig en enda mindre spennende whisky enn de nevnte med aldersbetegnelse, dog i samme stil som 16-åringen. Glansa, som lagres på fat som tidligere har inneholdt tungt røkt whisky, var egentlig bare ment som en måte for Pernod Ricard å få sneket litt røyk inn i Chivas Regal 12. Selv om det er en interessant erfaring å smake denne typen whisky ville det vært en stor overdrivelse å kalle lukten og smaken i seg selv for spennende.

Så, la oss reise litt tilbake i tid og se om vi kan bli litt bedre kjent med karakteren til Scapa. Denne miniflasken fra den uavhengige tapperen Gordon & MacPhail inneholder whisky som var tappet en gang på 70-tallet, noe som sannsynligvis betyr at den er destillert en gang mellom 1962 og 1971. Det er også mulig at det har vært brukt enda eldre fat her. Dette må ha vært en spennende tid på destilleriet, da det gjennomgikk en omfattende oppussing, som blant annet involverte installasjonen av en Lomond still i 1959, etter det ble kjøpt opp av Hiram Walker. Progresjon og satsning med andre ord, men hvor egnet er whiskyen fra denne tiden som single malt?

Presentasjon:
Det beste her er egentlig at korken satt så hardt at den nærmest var sveiset til flasken, noe som betyr minimal oksidasjon og at man sannsynligvis slipper ekkel pappsmak. 70 proof er altså etter engelsk regnemåte, og tilsvarer 40 %.

Lukt:
Jaggu, dette var langt mer spennende enn forventet, og spesielt to aspekter stikker seg frem: Den skitne og røffe smaken av direktefyrte destillasjonspanner og en fantastisk maltnote. En gristy maltnote som drar tankene rett mot de nye Local Barley-tapningene til Springbank. Marsipan, baconfett, appelsinskall, kullrøyk, hummus, blæretang, lakrisrot og bensin. Samtidig er det preg her som minner om forsiktig fatintegrasjon og et relativt fruktig destillat: Gule epler, vanilje, hvit honning og to små gule rosiner. Hvem skulle trodd dette var Scapa? Oh man, og lukten blir både bedre og mer engasjerende med to dråper vann og en halvtimes hvile: Markante sherrypreg, med redusert balsamico, solbærsirup, sultanadruer og våt lær.

Smak:
Holy crap! Førsteinntrykket her er at whiskyen (i tillegg til markant OBE) har alt det positive og lite hvis noe av det negative man finner i moderne Scapa. Det er ikke sikkert man hadde gjettet hva dette er blindt, men vitende om hva det er henger mye på greip: Lett voksaktig, med preg av epler (gule og grønne), vanilje, honning og sitron. Her må det da være en liten andel peated malt også, for røyksmaken virker å være mer enn bare svidde rester i bunnen av destillasjonspannen. Preg av gammelt papir og tinn forteller om alle årene whiskyen har tilbragt på flaske, sammen med en ganske kraftig sitrusbitterhet. Også på smaken er malten deilig, men mindre tydelig. Som på lukten blir sherryen tydeligere på smaken etter tilsatt vann. Det samme blir røyken. Samtidig mister whiskyen noe fylde. Munnfølelsen er fjærlett, men legger igjen et tynt oljelag på tungen. Bringebærdrops, mild brun lakris, knekk og lønnesirup. Ettersmaken er søt og honningdrevet, 

Konklusjon:
Da jeg skrev den negative og mildt nedlatende introduksjonen til denne whiskyen hadde jeg ingen idé om hva jeg hadde i vente. Dette er rett og slett en skikkelig god whisky. Det er selvsagt ikke godt å vite om denne lille flasken representerer kvaliteten til G&M-tapninger av Scapa fra denne tiden, men jeg kan ihvertfall stå 100 % inne for akkurat denne jeg har foran meg. For en overraskelse!

88/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside