Glenfarclas – 12 Y.O.

Uansett hvor bra et destilleri er på sitt beste, kan det være mindre gode tapninger derfra. Dessverre gjelder dette også selveste Glenfarclas.

Glenfarclas – 12 Y.O.

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum43 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriGlenfarclas
UtgiverGlenfarclas

Selv den beste whisky har vært ung og umoden en gang. Selv de beste destilleriene produserer fat på fat med whisky som ikke matcher kvaliteten til de mest legendariske tapningene. For å ikke tape penger må også denne whiskyen brukes til noe. Ikke er det en spesielt god idé å bare belage seg på dyrt og eksklusivt, selv ikke for et destilleri med så mye god årgangswhisky som Glenfarclas. Regninger skal betales, lagringsplassen er begrenset og folk som ikke er forberedt på å bla opp tusenvis av kroner for en flaske må introduseres for det flytende gullet.

Så da ender man opp med flasker som denne her da, et mindre raffinert og mindre forseggjort alternativ til den klassiske 15-åringen. Jeg skal ikke hoppe rett til konklusjonen her, men på samme måte som Dalwhinnie gjør seg best på 15+ år og Fettercairn av en eller annen grunn trenger mer enn 30 for å funke, er det mye som tyder på at, ihvertfall slik den produseres i dag, 15 år er et slags minimum for Glenfarclas av konsistent god kvalitet. Jeg tar det opp både fordi denne helt åpenbart ikke har funnet seg helt til rette, og det dessverre er en trend som går igjen i andre yngre tapninger fra dette destilleriet den siste tiden.

Hvis du ikke tror meg eller bare har lyst til å prøve selv kan man kjøpe en flaske på 20cl Vinmonopolet for snaut 290 kroner (januar 2020).

Presentasjon:
43 % alkohol er igrunnen helt akseptabelt for en whisky som denne, og Glenfarclas’ ekstremt lite pompøse innpakning er alltid et velkomment syn.

Lukt:
Den begynner litt kranglete denne her. Det er masse fine preg av sultanadruer, hasselnøtter, solbær og vørterkake her, men det er også fristende å tro at noen har mistet en sekk svovel ned i blandingsfatet: Gummi, svartkrutt og halvfordøyet blomkål. Der fine sherrynoter styrer det ene øyeblikket, tar plutselig kjipe noter av vegemite over det neste. Bare for å gjøre det klinkende klart: Pregene av tørket frukt (primært rosiner og svisker) er nydelige, de får bare voldsom motstand av all svovelen. Etter et par dråper vann disker whiskyen opp med litt smørkaramell, hasselnøtter, nougat og dessverre en anelse smørsyre. Det lukter heldigvis litt mindre svovel, uten at man får følelsen av at den har forsvunnet.

Smak:
Det skjer noe litt pussig med en del av disse yngre, sherryfatlagrede standardtapningene (Aberlour 10 er et godt eksempel). Smaken finner en slags balanse mellom sherry- og maltdrevet, som både får en til å tenke på havregrøt og røde frukter og bær. Fylden og munnfølelsen her er fin, ikke ulik Macallan 12 Sherry Oak. Problemet er nok en gang svovelen, som er for dominerende og som ikke har nok motstand fra sherrypreg til å gjøre den sjarmerende. Gummislange, menthol, vaniljekrem, toast, hermetisk fersken, sukat og litt rips. Vann hjelper faktisk smaken ganske mye. Svovelen demper seg mer her enn på lukten, samtidig som whiskyen blir friskere (med innslag av stikkelsbær og sitron) og får noen halvtørre tanniner som kler den godt. Det smaker fortsatt ikke legendarisk, men det ender opp som en drikkelig hverdagsdram.

Konklusjon:
Det er mulig forventningene til Glenfarclas gjør at jeg straffer denne litt hardere enn den fortjener, men i sin klasse finnes det betraktelig bedre fra andre destillerier. Gå heller for en 12 år gammel whisky fra et annet destilleri, hvis det er typen eller prisklassen du ser etter. Hvis det er Glenfarclas du har lyst på bør du heller legge på noen kroner og gå for 15-åringen. Eller 25-åringen eller 40-åringen da. Eller en av alle de gode Family Cask-tapningene. Eller en god uavhengig tapning. Osv.

69/100

– Rasmus

Glenfarclas’ nettside