Jim Beam – Black

De gamle er ikke alltid eldst. Det dyrere alternativet er ikke alltid best. 43 er ikke alltid bedre enn 40.

Jim Beam – Black

Nosinginfo

TypeBourbon
Alkoholvolum43 %
LandU.S.A.
DestilleriJim Beam
UtgiverJim Beam

Da jeg for kort tid siden anmeldet Jim Beams klassiske standardtapning var jeg godt fornøyd med det jeg hadde i glasset. Spennvidden innen bourbon er stor, og de billige og lett tilgjengelige merkene holder ikke alltid voldsomt høy kvalitet. Et solid produkt som Jim Beam White kan således overbevise stort, både sammenlignet med alternativene i samme prisklasse og fordi karakterrikt destillat, jomfrutønner og god kvalitetskontroll til sammen kan føre til god whiskey på kort tid.

Da følger det at en mer påkostet og tilsynelatende mer fancy variant av samme produkt ikke nødvendigvis er å foretrekke. Det styres og tilpasses for at smak og lukt skal bli bedre – men for hvem? Jeg har vært innom et av de verste whiskyordene jeg vet om før: “smooth”. Det er selvsagt helt greit hvis søtt, tamt og pregløst er din greie, og noen ganger er det akkurat det som skal til, men jeg vil ikke betale ekstra for det.

Jim Beam Black har en liten eim av «smooth» over seg. Den har samme mash bill som i standarden, og såvidt jeg kan se er den brygget med samme gjærstamme. Den eneste forskjellen er at den er fatlagret i 8 år sammenlignet med standardtapningens 4. Det bør vel egentlig være en positiv ting, bør det ikke?

Jim Beam Black kan kjøpes på Vinmonopolet for 410,- (november 2019).

Presentasjon:
I likhet med lillebroren presenteres denne som et relativt generisk produkt. Raskt vedheng, mørk gyllen farge. Plusspoeng for 3 ekstra prosentpoeng med alkohol.

Lukt:
Merkes de ekstra årene på fat sammenlignet med standardtapningen? Ja, men førsteinntrykket er at de merkes med negativt fortegn. Det lukter ikke vondt, men kombinasjonen av vital bourbon og store mengder nyspisset blyant og rå eik blir litt i overkant. Balansen mangler litt i starten, med andre ord. Etter hvert får disse pregene følge av litt ginseng, pastinakk, appelsinskall, jalapeño, fudge og pipetobakk. Bakgrunnsnotene av kandisert frukt gjør seg svært bra, mens all den unge eiken i forgrunnen fortsetter å være en anelse forstryrrende. Med vann: Jeg savner noe her. Noe av friskheten fra tapningen med den hvite etiketten. Det er riktignok behagelige preg av ristet eik og lønnesirup, men det mangler noe som balanserer mot syrlig eller bittert.

Smak:
All eiken er umiddelbart mer kledelig på smaken enn lukten. Både de åpenbare vanilje- og kamferpregene, bakgrunnsnotene av ginseng, muskatt, anis, kokos og rosépepper – ja selv hintene av blyant og fersk humidor fra eiken gjør seg relativt bra. Det mangler litt fylde, og ettersmaken er relativt kort, men det duger. Heller ikke smaken når de store høydene med vann. Knekk, kumquat og tørre eiketanniner til tross, på et pussig vis virker bourbonen yngre og mer uferdig enn lillebroren, med mer markante preg av mais og fusel.

Konklusjon:
Jeg tror jaggu jeg foretrekker originalen. Det er noen fine dessertnoter her som trekker litt opp, men de gjør den også til en mindre interessant bourbon. Vondt er det ikke, Jim Beam er som tidligere sagt kvalitet, men jeg bruker heller de ekstra kronene på en bedre bourbon.

72/100

– Rasmus

Jim Beams nettside