Ballantine’s Glenburgie 15 YO

Som jeg har vært inne på før er Glenburgie et av disse destilleriene som har gått under radaren i single malt kretser, til tross for at destilleriet har vært operativt siden 1810. Dvs, de første sporene etter et destilleri under navnet Kilnflat dukker dette året opp på tomten som nå huser Glenburgie. Som så ofte er det ting å utsette på dateringen: De første offisielle kildene er datert 1929, og destilleriet skulle ikke ta navnet ‘Glenburgie’ før på 1870-tallet.

Et litt artig faktum er at visse kilder skal ha det til at Margaret Nichol, som var destillerisjef rundt 1930-tallet, var den første kvinnen som kunne smykke seg med denne tittelen. All heder til Nichol, men dette er i beste fall 50 år etter Elisabeth Cumming satt med samme jobbeskrivelse hos Cardhu – en dame som etter alle solemerker var langt viktigere for whiskyens historie.

På 50-tallet ble det installert et par «lomond stills» på Glenburgie, og i løpet av en 20-års periode ble det produsert en lettere og mer gressaktig whisky på disse apparatene, som gikk under navnet ‘Glencraig’. Verdt å smake hvis du skulle snuble over en flaske, men til tross for relativt begrenset erfaring med Glencraig er det fristende å si at det er mest for kuriositeten. At den beste whiskyen til Glenburgie er produsert på gode gamle pot stills.

Glenburgie eies nå av Pernod Ricard som en del av Chivas Brothers-porteføljen deres, og som denne flasken nærmest skryter av er destilleriet en arbeidshest for blendwhiskyen ‘Ballantine’s’. Forsåvidt greit nok det, men med en såpass høy produksjon kunne de gjerne gitt ut mer single malt – for dette kan være bra greier.

Denne flasken kommer fra ‘series 001’, og er såvidt jeg kan se den samme som du kan kjøpe på Vinmonopolet for beskjedne 500,- (september 2019).

Presentasjon:
Man kan stusse litt over at dette presenteres som en Ballantines-greie og ikke en skikkelig brandet single malt, men så lenge det holder prisen nede er det greit. 40 % og en ikke helt naturlig farge trekker litt ned, men poeng for å oppgi at all whiskyen har ligget på amerikansk eik – kanskje ikke overraskende, men da slipper vi å lure.

Lukt:
Blindt ville nok de færreste gjettet at denne var en dag over 10 år, men sånn er det noen ganger. Det lukter ungt og en anelse spritdrevet, men resultatet er egentlig bare at fruktene fra destillatet og fatene harmonerer ganske godt. Røde og gule epler, ananas, manukahonning, cantaloupe, kanelboller, vaniljekrem, sitronsaft, sort pepper, brun lakris og litt fusel. Hvis nesen vaker over toppen av glasset virker alt svært fruktig og harmonisk, går man dypere dukker det opp noen litt rå og uferdige elementer – her må det vann til. Eplene går mer over mot pærer etter tilsatt vann, og selv om de litt rå notene demper seg, faller også fruktigheten og krydderet et par hakk. Syltet ingefær, sitronskall, rørsukker, eplecidereddik og markblomster

Smak:
Smaken matcher lukten brukbart, men på en litt banal måte. Masse, ingefær, sort pepper, epleskall, brun lakris og vanilje. Det begynner med et krydret, mildt fruktig preg, før smaken forsvinner litt ut i en lakris- og vaniljedrevet greie. Epler, pærer, marshmallows og litt kanel dukker opp igjen i ettersmaken, samt litt bittert limeskall. Med vann blir dette omtrent like lettdrikkelig som eplesaft (på godt og vondt). Bitterheten roer seg litt, og du sitter igjen med noe søtt og fruktig uten en markant profil.

Konklusjon:
Det som er litt rart når jeg ser på notatene mine er at jeg er fristet til å gi whiskyen betraktelig svakere score enn jeg var innstilt på etter å ha levd med denne flasken de siste 4 +/- månedene. Den er lettdrikkelig (nærmeste leskende) og den gir deg lyst på mer, men den tåler altså ikke grundig analyse fullt så godt. Hvis man tar den lave prisen i betraktning har jeg ingen problemer med å anbefale den som hverdagswhisky. Hvis du trenger et kroneksempel på hvor godt Glenburgie kan være bør du se deg om etter andre tapninger. 

70/100

– Rasmus

Ballantine’s Glenburgies offisielle nettside