Flóki Sheep Dung Smoked Reserve, Icelandic Young Malt

Maltbrennevin laget på sauemøkkrøkt malt. Det må jo være... en helt annerledes opplevelse!

Flóki Sheep Dung Smoked Reserve, Icelandic Young Malt

Nosinginfo

TypeYoung Malt
Alkoholvolum47 %
LandIsland
DestilleriEimverk
UtgiverEimverk

Hvis du forhører deg blant whiskyentusiaster om hvilke destillerier som bør unngås til enhver pris, er det stor sjanse for at islandske Eimverk kommer høyt opp på listen. Mitt første møte med en veldig tidlig tapning av deres et år gamle Young Malt for en del år siden var heller ikke spesielt trivelig. Likevel vil jeg slå et slag for dette destilleriet, for den vedvarende negative oppmerksomheten de får er slett ikke fortjent.

Selvsagt er smaken som baken, kanskje spesielt i når det er snakk om sauemøkk (høhøhø), men det er også noen kriterier som er mer universelle. Da jeg besøkte destilleriet i fjor fikk vi smake oss gjennom et knippe av produktene deres – whisky, young malt, gin, akevitt og altså denne et år gamle maltspriten med litt uvanlig produksjonsmetode. Særlig ginen og nettopp sauemøkkspriten stakk seg ut som de klare vinnerne, men ikke nok med det – alt som ble servert holdt anstendig kvalitet. Dette inkluderte den daværende young malt-tapningen, som til tross for å være ung og røff slett ikke smakte så verst.

Det sterkeste argumentet for at Eimverk begynner å få orden i sakene sine var likevel ikke et av de tilgjengelige produktene deres, men selve råspriten. Vi var så heldige å få en liten smak rett fra apparatet, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er en av de bedre råspritene jeg har smakt. Helt opp mot nivået til noen av Skottlands beste (f.eks. Aberlour og Glenfiddich) og markant bedre enn noen av de mindre staselige skotske (her tenker jeg spesielt på Dalwhinnie, men også Talisker). Nå kan ting selvsagt gå galt senere i prosessen, og da kanskje spesielt under fatlagring, men det er ingen grunn til at ikke Eimverk over tid skal kunne levere whisky av svært høy kvalitet. Vi må bare vise dem litt av tålmodigheten vi viser unge norske, svenske, irske og for den saks skyld skotske destillerier – ikke avfeie et helt destilleri på bakgrunn av en bedriten batch med ett år gammel maltsprit som det forvillet seg et par flasker av til Norge i sin tid.

Denne introduksjonen begynner allerede å bli alt for lang, så i stedet for å gå i dybden på hva som skiller denne fra annen maltsprit/whisky vil jeg kort og godt informere om at: Jepp, en del av malten er røkt over sauebæsj (for de som kommer over den vil jeg i samme slengen anbefale denne stouten fra Borg Brugghús som inneholder samme type røykmalt). Sauemøkkrøyking er en tradisjonell preserveringsmetode for mat på Island, et sted der det alltid har vært knapt med brensel, og man har måttet bruke det man har. Dette er derfor ikke et stunt eller en gimmick, selv om man selvsagt kan spørre seg om det er noe verden trenger. Selv synes jeg ihvertfall denne typen ting er gøy.

Presentasjon:
Jeg får komme tilbake til historien bak destilleriets logo og design en annen gang. Det viktige her er at det oppgis at brennevinet holder 47 %, og at dette er en single barrel-tapning fra tønne nr 13, et jomfrufat. Dette er flaske nr 46 fra nevnte tønne, tappet i 2017.

Lukt:
Ikke overraskende lukter dette svært ungt. Det er tross alt snakk om brennevin som bare har vært fatlagret i et år. Det fruktige destillatet tar mye plass her, med sine preg av gule epler, rosiner, klementin og sultanadruer. Ungdommeligheten kjennes også på gjærpreget, som heldigvis er mye mer i retning av kirsebæryoghurt enn Idun ferskgjær. Videre disker eiken opp med litt blå plomme, litt vanilje og en anelse kokos. Så var det de mer ekstreme pregene her da, for selvsagt lukter dette litt fjøs og fårikål. Det er også preg av svovellukten man alltid har rundt seg på Island og litt klor. Vann gjør fatene tydeligere – både lime-aktige eiketanniner, mer vanilje og mer høvelspon. Røyken blir også mer markant og får nå et mer animalsk preg, med litt ull og harskt fett.

Smak:
Også smaken er merkbart søt og fruktig, men her tar fatet noe mer plass, på bekostning av råspriten. Brente kastanjer, mandelolje, vanilje, syriner og høvelspon. I likhet med lukten tenderer fruktigheten i retning av melne gule epler, grønne druer og blå plommer, faktisk er det et og annet likhetstrekk mellom fatpreget her og i tsjekkiske Hammerhead 23. Videre er det en ganske markant maltnote her, som sammen med eikebitterhet nærmest gir en litt rugaktig smak. Det smaker definitivt både røyk og svovel, men sauemøkken er ekstremt mild, så det er nesten så man kan lure på om den hadde vært merkbar hvis man ikke visste hva dette var. Helt i slutten av ettersmaken dukker det opp en fin og tydelig grapefruktnote. Syrlig og bitter sitrus blir enda tydeligere etter man har tilsatt vann. Røyken blir kraftigere, og kanskje en anelse mer animalsk, uten at sauemøkken blir direkte ekstrem nå heller. Litt raffinert sukkersødme, litt papp og litt lakrisrot.

Konklusjon:
Jeg skal innrømme at det er vanskelig å gi denne karakter. Det er mye godt her, og ikke minst er det mye spennende, engasjerende og annerledes. Hovedproblemet er egentlig at den blir litt i yngste laget for meg, men jeg har ingen problemer med å se for meg at dette kunne blitt meget velsmakende etter 7-8 år på et godt bourbonfat. Jeg anbefaler alle som får mulighet å gi denne en sjanse, men flaskekjøp kan dere godt vente med til den har fått noen flere år på ryggen.

69/100

– Rasmus

Eimverks nettside