GlenAllachie 12 YO

Billy Walker bør være et kjent navn for mange whiskyentusiaster, men siden nerdingen rundt dette temaet ikke stikker like dypt hos alle er det på sin plass med en liten introduksjon likevel. I 2004 kjøpte han og et par businesspartnere Benriach, et destilleri som på den tiden var totalt ukjent for de aller fleste, og som istedenfor å produsere whisky fungerte som boligkompleks for hybelkaniner, møllkuler og sikkert en mus eller tre. Selv uten å kjenne historien er det ikke vanskelig å se hva som skjedde: Walker revitaliserte Benriach – gjorde det til et sterkt varemerke, utviklet destillerikarakteren og slapp en lang rekke whiskyuttrykk av høy kvalitet. Som om ikke det var nok fulgte han opp med å gjøre det samme med Glendronach og Glenglassaugh.

Walker satt i en tilsynelatende perfekt situasjon, med tre svært distinkte og populære destillerier i baklommen. Det kom derfor som et aldri så lite sjokk på whiskyverden da han solgte destilleriene til amerikanske Brown-Forman i 2016. Walkers grunner får være hans egne, men det er fristende å tro at mannen først og fremst er en gründer og innovatør, ikke en big business-person. Det at han kort tid etter å ha solgt alt han hadde vært med på å bygge opp slo seg sammen med Graham Stevenson og Trisha Savage, og kjøpte nok et såkalt «mothballed» destilleri i form av GlenAllachie, kan synes å støtte opp om dette.

Sammenlignet med spesielt Benriach og Glendronach valgte Walker å håndtere GlenAllachie på en litt annen måte. Det er fristende å tro at tilgjengelige fat fra før han overtok har mye å si her, men i stedet for å rulle ut et vanvittig utvalg av forskjellige tapninger (single casks i Glendronachs tilfelle, assorterte uttrykk med og uten røyk og med forskjellig type lagring og finish i Benriachs), har Glenallachie lagt seg på en mer moderat linje, med et standardsotiment på 10, 12, 18 og 25 år.

Nok en gang sender jeg en stor takk til Martin for donasjonen, en whisky som for øvrig kan kjøpes på Vinmonopolet for 670,- (juli 2019).

Presentasjon:
Sånn skal det gjøres! I likhet med uavhengig eide destillerier med craft-fokus, som Springbank og Kilchoman har man skjønt at produktet både blir bedre og mer appellerende med 46+ % alkoholvolum, naturlig farge og ingen kjølefiltrering.

Lukt:
Det er noe Springbank-aktig over denne her. Selvsagt ikke like umiddelbart komplekst, og heller ikke fullt så vrangt og særegent, men den syrlige bitterheten, det røffe og skitne er her også. Grapefrukt, jord, Samarin, kvann, hamp, humle (citra, centennial, chinook), Bassetts Allsorts, Fernet Branca og litt brent plastikk. Hint av fusel, svovel og et merkbart alkoholstikk gjør whiskyen enda røffere – heldigvis på en litt sjarmerende måte. Vanilje og litt brent fudge tilfører litt sårt tiltrengt sødme. Vann gjør at syrligheten får enda mer plass (mer i retning av ølstilen ‘gose’ enn noe annet), samt nye preg av hestehov, vått løv og et hint av ull.

Smak:
Selv om det er flust av særpreg og bitre rariteter på smaken også er den langt mindre ekstrem enn lukten. Her går vi mer i retning av Craigellachie 13, med masse bittert appelsinskall, svovel, sukat, pumpernikkel og brun lakris. Samtidig er denne et hakk eller to renere, med en tydelig og ganske så veltilpasset vaniljenote fra gode bourbonfat. Destillatet får utvilsomt lekt seg her også, med hint av nyslått gress, umoden pære, malurt og einer, sammen med en tørr og god maltnote. Vann gjør at sødmen og syrligheten overtar fullstendig, med masse demerarasukker, sour mix, limoncello, sitronmelisse, hasselnøtter og gjøksyre.

Konklusjon:
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var helt overbevist etter første gang jeg smakte denne, men 2-3 glass over noen måneder har virkelig vært en øyeåpner. En whisky som endrer karakter kraftig etter man tilsetter vann, men som smaker og lukter godt og engasjerende både på 46 % og lavere. Poeng for særpreg og selvsagt for gode smaker og lukter. Virkelig et positivt tilskudd til whiskyens verden.

80/100

– Rasmus

GlenAllachies nettside