Smokehead

En av Skotsk Taakes lengste anmeldelser er et faktum, og det til tross for at whiskyen ikke er spesielt kompleks.

Smokehead

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum43 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriN/A
UtgiverIan Macleod

“Islay-whisky er blitt et begrep, et varemerke, sagnomsust og velrennomert i en slik størrelsesorden at enkelte går gjennom ild og vann, bokstavelig talt, for å kunne smykke seg med det, så som fastlandsagenturet Ian Macleod, som i 2006 lanserte sin egen “Islay-whisky” Smokehead, hvilket vil si at den, for at formell, enn si moralske betingelser for sjangerbetegnelse skal være oppfylt, er laget (og helst lagret) på Islay, markedsføringen spisset ytterligere ved at de holder det hemmelig, hvilket av Islay-destilleriene det er som lager (og antagelig lagrer) den for dem.” – Stig Sæterbakken

Hvis du bare skal lese en reiseskildring i løpet av livet ditt, må du velge Sæterbakkens “Nytelsen, nødvendigheten og den gyldne tradisjon”. Jeg har besøkt Islay ved flere anledninger, og hver gang jeg leser dette korte eposet blir jeg brakt direkte tilbake til verdens (ihvertfall følelsesmessig) beste øy. Verket har riktignok sine skjønnhetsfeil – noe som er lov så lenge forfatteren hinter ganske tungt til hvor mye Laphroaig som kan ha gått med på denne turen.

Jeg kunne sikkert kommet opp med en egen introduksjon til denne anmeldelsen. Et eller annet om hvordan det kan lønne seg for en uavhengig tapper å ikke oppgi hvilket destilleri et vedvarende whiskyuttrykk kommer fra, i tilfelle tilgangen til whisky fra nevnte destilleri tørker ut, og de må bruke noe annet. I stedet lar jeg Stig Sæterbakken spekulere rundt det de fleste av oss lurer på når vi får servert en skotsk single malt fra et ukjent destilleri (om Caol Ila): “Forholdet egenproduksjon vs. salg til blend er omvendt på Caol Ila vs. Lagavulin, det vil si at mens nitti prosent av hva Lagavulin produserer blir til Lagavulin og ti prosent går til blend, selger Caol Ila nitti prosent til blend og lager Caol Ila av de resterende ti: dette, samt det faktum at de er Islays største destilleri, understøtter teorien om at det er de som lager Smokehead. Men da jeg spør guiden vår, velger hun, av alle mulige avledningsmanøvre: “Smokehead? Never heard of it!”…”

Andre synes å mene at Smokehead er Ardbeg, noe som kan passe ganske bra både med hva som var lett tilgjengelig av ung og temperamentsfull Islay-whisky i 2006 og hvilket destilleri det var mest naturlig å velge hvis man ønsket mest mulig røykfylt whisky på den tiden.

Jeg kommer til å stjele mer fra Sæterbakken i fremtidige anmeldelser. I forbindelse med Laphroaig, selvfølgelig. I et engasjert whiskysamfunn er det ikke mangel på whiskyentusiaster som kan skrive. Det vi dessverre alt for sjelden opplever er forfattere som kan whisky, eller ihvertfall forfattere som kan kunsten å formidle hvorfor dette brennevinet er så spesielt. Hvil i fred, Stig.

Presentasjon:
Opplegget er kanskje litt harry, men de har i det minste fremhevet litt av det man trenger: Det er en single malt fra Islay (ikke en blended malt som en del mennesker synes å tro), alkoholvolumet på 43 % er ihvertfall ikke så hakkende galt, og fargen ser lys og naturlig ut.

Lukt:
Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner, men det er veldig mye som minner om Ardbeg her. En ting er den feite, tjæreaktige røyken, hampen, sitronene, østersene, den røkte skinken og det avdempet medisinale. Det er fristende å konkludere allerede, men alle som har smakt et utvalg single malts fra Islay blindt vet at det er lett å la seg lure. Likevel er det et eller annet med malten her – jada, i likhet med Lagavulin, Caol Ila og i all hovedsak Laphroaig kommer den fra Port Ellen Maltings, men (kanskje grunnet meske- eller destillasjonsprosessen) er det et eller annet som skiller seg ut med Ardbeg her. En mer fyldig byggtone enn de andre vanligvis byr på. Peppermynte, en klype kakao, rågummi og en anelse sopp. Whiskyens tilsynelatende unge alder blir mer markant etter noen dråper vann. Denne nærmest yoghurt-aktige lukten som noen unge whiskyer ofte disker opp med, samt en anelse gjær. Det kommer også til litt nøtter, vanilje og tang.

Smak:
Ok, så lukten sier klart Ardbeg. Smaken har også tydelige tendenser i den retningen, men her kan man også bli fristet til å lure på om Sæterbakken har rett. Smaken av grønne urter, særlig pors og salvie, som blander seg med røyken her, trekker ihvertfall tankene litt mot destilleriet i Port Askaig. Så var det røyken, malten og sitrusen da, samt pregene av koks, pæreskinke, grønne eplekart, mint og saltvann. Dette kunne vært så mangt, så igjen dukker forvirringen opp. Men det er kanskje ikke meningen at man skal gjette her? Irriterende nok er det lite hjelp å finne når man har tilsatt en skvett vann, hva smaken angår. Håpet om at Ardbeg eller Caol Ila skulle krystallisere seg som whiskyens opprinnelse blir knust av en smak som mer enn noe annet minner om Laphroaig på bourbonfat. Denne blandingen av røyk, jod, kamfer og vanilje. Men Smokehead er ikke Laphroaig. Det er for mange ting som skurrer for at det skulle være det. Problemet er at de få indikatorene den ene eller den andre veien nå er borte, og man sitter igjen men en relativt generisk og banal, men likevel riktig så velsmakende røykdrevet Islay-whisky.

Konklusjon:
Jeg vet ærlig talt ikke. Smokehead smaker… vel… masse røyk, så det er ingen tvil om at den lever opp til navnet, men det hjelper meg ikke med å finne ut av hvilket destilleri den kommer fra. Kanskje varierer Ian Macleod destilleri fra batch til batch, slik at spekulasjonene der ute til stadighet sammenligner epler og pærer (litt som samme tappers 8-åring fra Islay, som etter sigende både har vært Lagavulin og Caol Ila). Statistisk sett, med tanke på produksjon og etterspørsel, er det naturlig å tro at dette er Caol Ila. I så fall er det urimelig ekstrem Caol Ila. Noe som må bety at det er Ardbeg, ikke sant? Jeg gir opp. Uansett: Det er en god whisky dette her, men i omtrent samme prisklasse som standarduttrykkene til Ardbeg og Caol Ila (610,- på Vinmonopolet, november 2018) er dette et litt dårligere kjøp.

76/100

– Rasmus

Ian Macleods nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises