Longmorn – Old Malt Cask, 11 YO, 2002-2013

En nostalgisk whisky, som minner litt om hvordan ting var før, og som sier noe om hvordan ting egentlig burde vært nå også.

Longmorn – Old Malt Cask, 11 YO, 2002-2013

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum50 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriLongmorn
UtgiverHunter Laing

De av dere som har smakt årgangs-Longmorn fra gode sherryfat vet hvor bra dette destilleriet kan være. Disse flaskene har etter hvert blitt så dyre at det er vanskelig å forsvare innkjøp, men minnene er der fortsatt, en sjelden gang også muligheten til å få en liten smak. Er denne typen Longmorn bedre enn tilsvarende legendariske flaske med Macallan eller Karuizawa? Flasker som dessverre koster enda mer? Nei, etter min mening er den ikke det, men den er i samme liga. En egen elite for whiskyer som virkelig skinner på sherryfat.

Hva skal man da gjøre, når båten langt på vei har gått, og alternativene er få? Selv velger jeg å lete etter gammel storhet i yngre flasker. Det har skjedd med destillerier som Mortlach og Aberlour, så hvorfor skal ikke kortere tid på et godt sherryfat også kunne fungere for Longmorn? Særlig når whiskyen kommer fra en såpass trygg serie som Old Malt Cask-serien til Hunter/Douglas Laing? Selvfølgelig kan man ikke forvente det samme som av noen av de fantastiske Gordon & MacPhail-tapningene fra 60- og 70-tallet, men selv en skygge av gammel storhet gjør seg bra i disse dager. Særlig hvis man har en hel flaske av det.

Presentasjon:
Old Malt Cask betyr 50 % (så å si alltid), naturlig farge, aldersbetegnelse, årgang og alt annet man forbinder med en ekte craft whisky. Whiskyen er riktignok ikke lagret på et ekte sherryfat, snarere et hogshead som er behandlet med sherry. Men spoiler alert: Akkurat denne gangen er det helt greit.

Lukt:
Når sherryfatlagrede whiskyer er så breddfulle av muscovado- og demerarasukker at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg… Whiskyen er vital, men hvem skulle trodd at denne bare var 11 år? Longmorns frukthage av epler og pærer, samt honning og karamell møter et utrolig flott sherryfat, med herlige noter av bringebærcoulis, kirsebær, soyasaus, umami og en overraskende (for den unge alderen) rancio-note av stuet sopp. Den amerikanske eiken slipper også til, med vanilje og litt limoncello. Alt i alt, en ekstremt sammensatt lukt. En god skvett vann gjør whiskyen enda mer sherrydrevet. Plommesyltetøy, svisker, kardemomme, muskatt, sort pepper og enda mer muscovado.

Smak:
Det er alltid en viss fare for at smaken skuffer etter en så god lukt, men her er det ingen grunn til bekymring. Smaken er riktignok langt mer maltdrevet, men igjen kommer det bølge på bølge med brunt sukker, hagefrukter og preg fra både amerikansk eik og sherry. De flotte tanninene får denne relativt tørre whiskyen til å føles langt eldre enn sine 11 år, det samme gjør disse vage pregene av fordums sherrystorhet. Badstutre, kvann, søt balsamico, kirsebær, shiitake, knekk, rug, appelsinmarmelade og en anelse slivovitz. Også smaken blir hakket mer sherrypreget etter litt vann. Ikke i like stor grad som lukten, men også her renner det på med plommer og tørket frukt. Rug, hasselnøtter, pepper, epleskall av gule epler og en anelse rød curry.

Konklusjon:
Til tross for hvor herlig denne whiskyen smaker og lukter er det litt vanskelig å gi den en karakter. Sammenlignet med det aller meste i samme klasse er dette fabelaktig, men det er fortsatt langt igjen til det beste sherryfatlagrede som finnes fra dette destilleriet. Denne whiskyen står igjen som et slags testament til hvor godt Longmorn kan være. En påminnelse om hva som skjer når whisky fra dette Speyside-destilleriet havner på et godt sherryfat. Kan den anbefales? Visst pokker. Veier den helt opp for hvor dyre de virkelig legendariske flaskene med Longmorn har blitt? Nei, dessverre. Men kommer du over den skal du ha den.

87/100

– Rasmus

Hunter Laings nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises