Georgia Moon

Hvem trenger vellagret bourbon eller maltwhisky når man kan drikke blank maissprit av et syltetøyglass?

Georgia Moon

Nosinginfo

TypeCorn Whiskey
Alkoholvolum40 %
LandU.S.A.
DestilleriHeaven Hill
UtgiverHeaven Hill

Yiiiiiha! På med selebuksene og stråhatten, frem med hagla, banjoen og gyngestolen! Få ting sier vel klasse mer enn et syltetøyglass med blank sprit. Så er jo det litt av sjarmen også da, ihvertfall hvis man har et undertrykt ønske om å flytte inn i Kentuckys ville åser, og leve som antagonistene i Deliverance. Så får vi heller bare overse at dette egentlig er en gimmick, ikke ekte vare. Georgia Moon er helprofesjonelt produsert på gigantiske Heaven Hill Distillery, ikke kokt sammen under en stubbe av skogsfolk med navn som Cletus og Merle. Dessverre.

Selv om det er lite ved denne blanke spriten som minner om whisk(e)y har dette teknisk sett en slags whiskeybetegnelse. ‘Corn Whiskey’ for å være presis. Denne, skal vi kalle det “avarten”, av whiskey har følgende kriterier: Minst 80 % av mesken må være mais, brennevinet kan ikke destilleres til høyere enn 80 % alkohol. Det er ingen krav til fatlagring, men hvis den skal lagres må det skje på ubrente eller tidligere brukte fat, og den må tappes på fat med lavere alkoholvolum enn 62,5 %. I dette tilfellet skryter produsenten av at fatlagringen har vart under 30 dager… Nåh, de er nå i det minste ærlige.

Så legg deg godt til rette i hengekøyen, skru på litt bluegrass og ta deg en god klunk med maissprit. Det har du fortjent i dag.

Presentasjon:
Man må jo bare elske brennevin som serveres på syltetøyglass. Samtidig hadde dette gjort seg på langt høyere alkoholvolum. Både for smaken og for følelsen av å drikke noe som ihvertfall ligner litt på amerikansk maisbasert hjemmebrent.

Lukt:
På den ene siden er det jo gøy med denne typen brennevin i sin mest nedstrippede form, men når alt kommer til alt er det også en grunn til at de fleste valgte å lagre denne typen sprit noen år på jomfrufat av amerikansk hvit eik. Dette er hverken komplekst eller raffinert. Dustete mengder popcorn, dynket i både ekte og syntetisk smør, laken fra to bokser Green Giant-mais, asfalt, gjær og en våt gammel ullgenser. Hjelper det noe å tilsette vann? Ikke egentlig. Lukten blir svakere, men karakteren endrer seg ikke stort. En anelse hvit rom kanskje? Litt grappa? Egentlig er det litt interessant hvor fruktig denne lukten er, egentlig uten å minne om noen som helst frukter.

Smak:
*Gjesp*, hva skal dette egentlig forestille? På den positive siden er det ingen åpenbar usmak her, men du verden så tamt og kjedelig. Hvis målet er å gjenskape god gammeldags hjemmebrent på en kommersiell og lovlig måte er innsatsen så tam at spriten trenger støttehjul. Hermetisk mais, popcorn, mild fusel, bladpersille og et snev av ginseng. Munnfølelsen er i og for seg relativt oljete, men smaken matcher ikke denne fylden i det hele tatt. Denne balansen fikser man med et par dråper vann. Dessverre er det munnfølelsen som ryker, ikke smaken som blir fyldigere. Utover et hint av pekannøtter skjer det ikke stort på smaken her.

Konklusjon:
Dette er vel et av tilfellene der design trumfer innhold. Selvfølgelig vil de av oss som har sett nok filmer fra sørlige stater i USA la seg friste. Når prisen også er svært lav har man egentlig ikke så mye å tape. Problemet er at når man har smakt på faenskapen og delt den med de menneskene man kjenner som er like nysgjerrige, sitter man fortsatt igjen med store mengder tam og pregløs maissprit. Nåja, den smaker i det minste ikke aggressivt vondt. Kanskje det kan blandes med sitronbrus?

34/100

– Rasmus

Heaven Hills nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises