Ardbeg – Perpetuum

Med et navn som Perpetuum vil mange kanskje forvente en whisky for evigheten. Det får man dessverre ikke her, og dette er også siste gang jeg bruker dette billige poenget i denne anmeldelsen.

Ardbeg – Perpetuum

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum47,4 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriArdbeg
UtgiverArdbeg

Det er lenge siden jeg anmeldte en av disse årlige “spesialtapningene” til Ardbeg sist. Som så mange andre er jeg dritt lei denne endeløse rekken med relativt umoden whisky, tilsatt et eller annet smakskrydder (enten det er ekstra brente tønnelokk eller delvis lagring på tilfeldig hetvinsfat). Det er ikke noe galt med å eksperimentere, det kommer mye god whisky og mye godt øl ut av det, men oppskriften begynner å bli litt vel oppbrukt: En whisky som er merkbart dårligere enn den fortsatt glimrende standardtapningen Ardbeg 10 får høyere pris og sitt eget eventyr – hokus pokus, Ardbeg har fylt kvoten sin for nye uttrykk for en stund.

Hvis jeg høres bitter ut, er det fordi jeg er bitter. Ardbeg var en gang i tiden mitt favorittdestilleri, og når de først treffer er de fantastiske. Problemet er at de ikke treffer ordentlig, og det har de ikke gjort på lenge. De har riktignok gitt ut par bra whiskyer i “Twenty One” og “Twenty Something” – to whiskyer som følger en oppskrift som passer Ardbeg bra. Likevel har begge samme problem som disse idiotiske årlige tapningene: De er overpriset.

Perpetuum var den siste av disse årlige Ardbegene jeg kjøpte, og selv om dette ikke er dritt hadde jeg gladelig byttet bort flasken mot den langt billigere Ardbeg Ten. De som er interessert i å lese mer om konseptet kan finne plenty med informasjon på nett. Det kan imidlertid være greit å opplyse om at denne kom ut i 2015, og etter sigende består av en blanding av bourbon- og sherryfat av forskjellig alder.

Presentasjon:
En liten fordel med slike tapninger sammenlignet med Ardbeg 10 har lenge vært høyere alkoholvolum. Denne holder imidlertid kun 47,4 %, noe som bare såvidt er mer enn 46 %, så det er vel ikke noe poeng å tillegge det noe vekt. Ellers er det meste typisk ardbeg, noe som betyr at man slipper kludring med farge og filtrering.

Lukt:
Til tross for den åpenbare sitronduften integrert i kokstung røyk, som begge deler skriker Ardbeg, går førsteinntrykket her like mye i retning av Lagavulin. Det er noe med fatprofilen her som minner om Lagavulin 16, samtidig som whiskyen åpenbart er langt yngre, eller ihvertfall mindre moden. Det er også fristende å tro at minst et av sherryfatene i mixen her ikke har inneholdt Oloroso, men noe langt tørrere og mindre søtt. Fino f.eks. Brent hamp, tang og tare, søkkvåt drivved, rognebær, raffinert sukker, grapefrukt, vanilje, spearmint og en anelse bacon. Ardbeg tåler ofte noen dråper vann godt, men det er dessverre ikke helt tilfellet her. En ganske ekstrem grønn og bitter duft av kvann/hundekjeks/stangselleri legger seg på toppen av røyken og sødmen. Baconet harskner også en smule, og sherrypregene blir mer eller mindre visket ut.

Smak:
Også på smaken er det et svakt sherrypreg som kan minne litt om Lagavulin 16, med sine hint av solbær, grapefrukt og jod. Samtidig viser Perpetuum seg som en lettvekter sammenlignet med den nevnte klassikeren. Den kraftige sødmen, primært i form av vanilje og raffinert sukker, kombinert med en ganske så spritdrevet helhet, forteller en historie om overdreven bruk av vitale fat for å maskere ung sprit. Røyksmaken er riktignok kraftig og god, men den er ikke like godt balansert som i Ardbeg 10, hverken av fylde eller friskhet. Torvrøyk, salt, grapefrukt, eucalyptus og en anelse physalis. Smaken blir heldigvis ikke ødelagt av vann på samme måte som lukten, men den blir dessverre heller ikke forbedret. Riktignok flyter røyken, sødmen og sitrusen bedre sammen nå, noe som gir mer harmoni, men smaken blir også mer endimensjonal. Med vann er Perpetuum rett og slett mer lettdrikkelig, men mindre engasjerende. Oljete munnfølelse og anstendig ettersmak med en ok blanding av røyk og bitterhet  trekker opp.

Konklusjon:
Dette smaker selvsagt ikke vondt. Det er tross alt røykfull whisky fra Ardbeg, møysommelig sammensatt av en rekke fat for å til en viss grad skille seg fra tidligere uttrykk, med tilhørende kvalitetssikring. Problemet er at Perpetuum ikke tilfører whiskyverden noe som helst. Ikke nok med det; den er ikke spesielt god bruk av Ardbegs fine råsprit. Personlig setter jeg denne et par hakk over Ardbog, som jeg heller ikke er blodfan av. Samtidig hadde Ardbog markant mer særpreg, noe som rent objektivt gjør den til en mer interessant whisky. Meh, de kan få samme karakter.

75/100

– Rasmus

Ardbegs nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises