Grants Ale Cask Finish

‘Necessity is the mother of invention’, er det noe som heter. Manko på gode hetvins- og etterhvert også bourbonfat gjør at nye løsninger må testes for å dekke whiskyindustriens enorme etterspørsel etter gode fat og tønner. Nå er ikke Grant’s Ale Cask et nytt produkt. Faktisk oppstod det allerede på begynnelsen av 2000-tallet da William Grant & Sons (eieren av Grant’s, Glenfiddich, The Balvenie m.m.) bestilte eiketønner som tidligere hadde inneholdt øl fra den Edinburgh-baserte bryggeren Dougal Sharp. Dougal utviklet et øl spesielt for dette formål, med fokus på sødme og en profil som skulle fungere godt med eik. Ølet skulle etter hvert bli såpass populært at de fleste har glemt sammenhengen med Grant’s Ale Cask. Selv om William Grant nå får fatene levert fra et annet sted har ikke Dougal Sharp & co sluttet bryggingen. Ølet/bryggeriet fikk navnet Innis & Gunn, unektelig et mer kjent brand enn Grant’s Ale Cask.

Grant’s Ale Cask er likevel en moderat suksess, og med lanseringen av Glenfiddich IPA Cask i fjor virker det som konseptet med lagring av whisky på ølfat var vellykket nok til at eieren har valgt å fortsette med det. Det neste spørsmålet er om dette er en god idé eller ikke.

Selv er jeg litt ambivalent. I tillegg til å være whiskyentusiast er jeg svært opptatt av øl, spesielt fatlagret øl. Potensialet for en flott symbiose der bryggeri og destilleri bygger på hverandres kvaliteter er definitivt der. Utfordingen er å balansere behovet for å gjøre whiskyen interessant opp mot det at den faktisk skal smake godt. For kraftig smak fra ølet (kanskje spesielt humlesmak), og whiskyen kan fort ende opp med å ikke smake whisky lenger. For lite smak fra ølet, og konsept blir relativt verdiløst.

Presentasjon:
Grant’s tradisjonelle triangulære flaske, med blå etikett for anledningen. Miniatyren min oppgir ikke voldsomt mye informasjon, men fargen på whiskyen er ikke altfor fake. Alkoholvolum er som forventet 40 %.

Lukt:
Du kan putte en generisk blend på alle slags fat, og likevel ende opp med en generisk blend. Det er ihvertfall førsteinntrykket her. Sedvanlige dufter av raffinert sukker, malteddik, sitrus, bakegjær og karamellsaus. Som vanlig lukter det ungt, men som noen ganger skjer med Grant’s kommer det frem en anelse gamle sherryfat, et hint av røde bær og umami. Gule epler og billigparfyme. Med litt vann: Ok, det er noe her. Ikke åpenbart øldrevet, men noe som skiller denne ut fra andre blends (og iofs også standardvarianten av Grant’s). En søtlig maltnote ispedd et hint av grønne urter. Faktisk er det relativt velkomment, for dette pussige nye preget dekker litt over det raffinerte sukkeret og eddiken.

Smak:
Selvfølgelig begynner man med å lete etter ølsmaken. Siden vi vet at fatene har inneholdt øl med ekstremt lite humle forventer man ikke primært bitterhet men kanskje heller en litt uvant maltnote. Dessverre er det ikke voldsomt mye som tyder på det her. Malteddik, fudge, sitronskall, appelsin, molasse, umoden pære og litt peppermynte.  Er det et snev av øl her? Litt søtlig engelsk bitter? Meh, det er neppe noe jeg hadde tenkt på hvis jeg hadde drukket dette blindt. Tørr og relativt kjedelig ettersmak. Som med lukten kan man ane konturene av et søtlig øl etter whiskyen har fått tilsatt en skvett vann, men igjen det er ikke markant nok til at det er noe man hadde bitt seg merke i, hvis man ikke hadde visst hva whiskyen var. Som på lukten blir dette likevel mer maltdrevet og harmonisk etter vann er tilsatt. Ettersmaken blir også noe bedre, med et mildt innslag av honning.

Konklusjon:
Dette er ingen åpenbaring, og Grant’s Ale Cask Finish er ikke noe skinnnende eksempel på hvordan sluttlagring på ølfat kan påvirke en whisky. Samtidig er det en blend som lykkes relativt godt i å gi en ok smaksopplevelse til tross for åpenbart ung alder og relativt uengasjerende grain whisky-andel. Man kunne kanskje ønsket seg litt mer særpreg, men som en billig blend er dette faktisk ikke så verst.

70/100

– Rasmus

Grant’s nettside