Speyburn – 10 YO

Blass, uengasjerende og kjedelig maltwhisky fra Speyside. Noen ganger er det en liten prøvelse å holde engasjementet oppe gjennom en hel anmeldelse.

Speyburn – 10 YO

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriSpeyburn
UtgiverSpeyburn

Den endeløse diskusjonen om hvilket skotsk maltwhiskydestilleri som er best har også et motstykke – hvilket destilleri som er verst. Jeg har vært innom noen av mine kandidater til denne særdeles lite gjeve prisen før, i form av Speyside Distillery, Loch Lomond, Abhainn Dearg og Jura. Før eller siden blir jeg vel nødt til å dekke Fettercairn også. Folk skal selvsagt få lov til å like disse destilleriene også, men dette er vel mine heteste kandidater.

En annen kandidat er Speyburn. Stadig latterliggjort av en mer eller mindre samlet gruppe internasjonale whiskybloggere. Jeg skal ikke si at de ikke har rett. For det første er mange av disse menneskene langt mer erfarne whiskydrankere enn jeg er, og med det har de naturligvis også hatt anledning til å smake en rekke uttrykk jeg har blitt skånet for så langt. Jeg har også smakt noen Speyburns tidligere som har vært relativt grelle, noe som gjør det lett å tro på at det finnes enda verre der ute.

Siden Speyburn til nå ikke har vært dekket her på siden får vi begynne med denne noen år gamle tapningen av 10-åringen. Vi får vel ta høyde for at den 10-åringen man kan kjøpe på Vinmonopolet for 680,- (april 2018) kan være noe annerledes, men har du egentlig lyst til å ta sjansen til den prisen?

Presentasjon:
Her er det vel ikke så mye å rope hurra for. Fargen er fake, alkoholvolumet er på 40 % og vedhenget er ganske så tynt. Det eneste positive er aldersbetegnelsen.

Lukt:
Førsteinntrykket er egentlig av en ganske arketypisk standardmalt. Ikke så engasjerende kanskje, men heller ingen voldsomme unoter. Sitron, bakte gule epler, malt, marsipan og litt banan. Helheten tenderer mot syrlig, umoden frukt – stikkelsbær og grønne pærer. Forhåpningen om at to dråper vann skulle fikse ting brister ganske fort. Bortsett fra at sitronen blir enda tydeligere er lukten helt uforandret.

Smak:
Basert på lukten er det fristende å forvente en i overkant syrlig whisky, men selv om det er innslag av sitron og umoden pære her også er det ikke på langt nær så ille som man kunne fryktet. Maltsukker, rafinert sukker, stjerneanis, nypete, Rose’s Lime og en anelse svart lakris. Du verden, dette var endimensjonale greier! Kanskje litt vann kan hjelpe på smaken da? Nope, også her forblir ting ved det samme, bortsett fra at det kommer til en anelse sort pepper.

Konklusjon:
Dette er på ingen måte en frastøtende whisky, men mer uengasjerende single malt skal man lete lenge etter. Ingen kompleksitet, og så liten smaksbredde at det er direkte vanskelig å isolere mer enn 4-5 smaker. Speyburn 10 er dermed ikke like elendig som de nevnte whiskyene i innledningen. Nå finnes det riktignok noen ganske fæle NAS-tapninger fra Speyburn der ute, men vi får vente med å dømme destilleriet for strengt til en av dem er i glasset. Inntil videre gjesper jeg meg gjennom de siste par slurkene jeg har igjen med denne uvanlig platte whiskyen.

50/100

– Rasmus

Speyburns nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises