Cadenhead Islay Malt 7 YO

Lagavulin er kanskje ikke ment for å drikkes såpass ungt, men det behøver ikke å bety at det ikke har sin sjarm.

Cadenhead Islay Malt 7 YO

En av fordelene med at noen destillerier nekter uavhengige tappere å skrive navnet deres på flasken, er at man nå og da kan snappe opp noe snadder til en litt hyggeligere penge. Hvis tapperen i tillegg forteller deg rett ut hva som er på flasken (riktignok over disken, ikke på papir) og gir deg en smak kan det i hvert fall ikke gå så galt. Dette er Lagavulin, og selv etter å ha fått sløvet ned sansene med frityr, sjømat og mer enn et glass whisky i løpet av en snau uke på og rundt Islay, gjorde denne inntrykk.

Siden kofferten begynte å bli tung etter… eh… souvenirinnkjøp på Skottlands vestkyst fikk det holde med 20cl. Dette føltes lite, men akkurat da var det en liten flaske eller ingenting. Dessverre skulle det vise seg å bli ingenting. Da turens skatter ble pakket ut av kofferten etter ankomst hjemme viste det seg at fyren i butikken hadde surret med flaskene.

13 år gammel irsk whiskey fra Cooley er forsåvidt ok, men det ligner ikke på 7 år gammel Lagavulin. Kanskje ligner ordet “Irish” nok på “Islay”? Nåvel, med litt hjelp gikk den irske skvetten ned – feil whisk(e)y er tross alt bedre enn knust flaske. Litt senere dukket imidlertid den syv år gamle Islay-whiskyen opp på Vinmonopolet, og uten slike hinder som koffertstørrelse, vektbegrensninger og mager lommebok som følge av litt for lang tid i Skottland, var det bare å kjenne sin besøkelsestid. Whiskyen kan altså kjøpes på polet for den nette sum av 850,- (mars 2018), noe som må sies å være en god pris.

Presentasjon:
Dette er en cask strength whisky fra Cadenhead’s, så alt det tekniske er på plass. Man kan alltids klage over at destilleriet ikke er oppgitt på flasken, men som sagt…

Lukt:
I motsetning til grøtaktig single malt fra Cooley er ikke dette noen lettvekter. Denne drammen formelig oser av brent torv, brennende båtnaust, svidd tang… øh, ok, den siste nyansen er muligens å dra ting litt langt, men dette er rett og slett ekstremt maritimt. Whiskyens unge alder er åpenbar, med innslag av yoghurt, aceton og god gammeldags fusel, men akkurat her er disse elementene en del av sjarmen. Kull, syrlige appelsiner, ingefær, ginseng, marshmallows og en ørliten klype vanilje. En teskje vann jager bort de mest intense røykpregene, og etter litt tid gir også de aller mest ungdommelige pregene litt slipp. Lukten styres nå av knusktørr røkt malt, appelsinskall, sorte oliven og litt muscovadosukker. Særlig kombinasjonen av røkt malt og oliven gjør seg godt.

Smak:
Har Cadenhead’s tynnet ut whiskyen med saltvann? Neida, det har de selvsagt ikke, men du verden så salt dette smaker! Videre kommer et par containerlass brent torv, ikke først og fremst røyken, men selve torven, samt tjære, limeskall, malteddik, brent brød, mørk fudge og brun lakris. Ikke spesielt komplekst altså, men utrolig kraftfullt. Selv med en god skvett vann blir ikke lukten voldsomt kompleks, muligens hakket mer balanser. Ansjos, blomkarse, tapenade og en anelse sigarettrøyk. Munnfølelsen er forresten herlig fyldig nå, noe som kunne overrasket litt fra en såpass ung whisky, hvis den hadde vært fra et annet destilleri.

Konklusjon:
Jeg foretrekker min Lagavulin betraktelig eldre enn dette til vanlig, men hvis du først skal drikke ung og kompromissløs whisky fra dette destilleriet er dette en åpenbar anbefaling. Det høye alkoholvolumet kler det skitne destillatet, og den intense, sotete røyksmaken får virkelig fri utfoldelse. Resultatet er en herlig banal whisky som virkelig trøkker på med den gode røyksmaken til Lagavulin. Samtidig er dette en av de whiskyene det er vanskelig å gi karakter. Den er ikke spesielt kompleks, og whiskyen har akkurat så lite stabiliserende sødme og bitterhet opp mot det tette og sotete at den balanserer på en knivsegg. Dette er ikke en whisky for alle, og det er ikke en whisky for alle øyeblikk, men hvis det er et marked for den offisielle 8-åringen til Lagavulin bør det ihvertfall være det for denne markant bedre drammen fra Cadenhead’s.

83/100

– Rasmus

Cadenhead’s nettside