Port Askaig 100 proof

Nok en kvasikryptisk single malt, som gjør et slags forsøk på å skjule hva den egentlig er. La oss se om vi kan komme frem til hva dette kan være: På flasken oppgir de at whiskyen er fra Skottland og Islay, noe som dramatisk begrenser hvilket destilleri den kommer fra. Navnet er “Port Askaig”, som er en av Islays havner (muligens et litt generøst navn på denne fergekaia, men det får så være). Det er bare et destilleri som ligger i Port Askaig, og det er Caol Ila. Case closed. Eller er det så enkelt?

Port Askaig gis ut av den uavhengige tapperen Speciality Drinks Ltd, som en serie med tapninger som strekker seg fra NAS (som denne) til 45 år gammel år gammel whisky. Selv om de fleste whiskyene i denne serien sies å være Caol Ila (noe som stemmer bra med alle Port Askaig-tapningene jeg har smakt), skal visstnok noen av tapningene (deriblant den nevnte 45-åringen) også komme fra Caol Ilas nærmeste nabo Bunnahabhain – et destilleri som teknisk sett ikke ligger i Port Askaig, men som vel kan sies å ligge nær nok. Det ryktes også at minst en tapning kommer fra et av de sydlige Islay-destilleriene.

Så hva betyr det for denne whiskyen? Er det en Laphroaig? En Bruichladdich kanskje? Port Ellen? Neida, smak og lukt taler for seg – for selv om det ofte kan være vanskelig å si et destilleri sikkert kun basert på sansene, er dette i høyeste grad en Caol Ila.

Presentasjon:
Den mørke flasken skjuler det lyse innholdet i tradisjonell Islay-stil. Det er i grunnen helt greit – det er ingen grunn til at denne whiskyen skal være dynket i sherry eller karamell uansett. Respektable 57,1 % alkohol og et ganske lett vedheng.

Lukt:
Ungt, friskt, syrlig og røykfylt. Denne herlige vitaliteten man finner i noen unge røykbomber, fra stadiet der røyken fortsatt er ung og vital, men de verste råspritpregene har gitt seg. Lukten begynner vegetabilsk og medisinalt, med sitronsaft, sitronskall, kalk, hvitvinseddik, salvie, sjøsprøyt, torv, brent torv, ulmende koks, kamfer og jod. Det er kanskje en anelse aceton her også, men ikke nok til å skade lukten, som forøvrig jevnes ut av litt vanilje og smørkaramell. Vann tar av litt av alkoholbrodden, uten at whiskyen føles eldre. Ting blir en anelse fyldigere, og det ramsalte og syrlige tas ned et lite hakk. Ellers er lukten ganske lik det den var neat.

Smak:
Smaken bygger opp om inntrykket lukten skaper, inntrykket av en ung Caol Ila på Bourbonfat. Det som imidlertid overrasker litt er hvor kraftig røyken er på smaken – dette kunne nesten like gjerne vært en Ledaig, så fyldig, skitten og animalsk er røyken. Bacon, vanilje, torvrøyk, sot, østers, sitronsaft, bergamot, salvie, nori, bitre grønne epler, marshmallows og malteddik. Ettersmaken er røykdrevet og tørr, med noe av den samme syrligheten som en god sancerre. Etter vann og tid blir malten tydeligere, både røyklukten og de mer kornaktige duftene av tørr malt. Hint av yoghurt, karve, løvetann og grønt gress. Noen dråper vann gjør whiskyen noen hakk søtere, noe som balanserer syrligheten og røyksmaken godt, uten egentlig å ta noe fra noen av dem. Nye preg av spearmint, persillerot og krekling.

Konklusjon:
Dette er en whisky som fort kunne tippet over i kategorien for umodne smaksbomber som tar ting for langt, men den gjør ikke det. Mye av æren skal gå til Caol Ila, for å produsere et destillat som gjør seg godt både i lav og høy alder. Speciality Drinks Ltd fortjener også litt applaus, for valg av fat, men kanskje mest av alt; for å skjønne at denne whiskyen trenger å gis ut med høyt alkoholvolum. En ekstrem whisky, men likevel en særdeles lettdrikkelig en. Når prisen vanligvis også er ganske god er det egentlig bare å slå til hvis sjansen byr seg.

80/100

– Rasmus

Port Askaigs nettside