Arran – 12 YO, Cask Strength

Noen ganger er høyere alkoholvolum det som skal til. Andre ganger er en kjedelig whisky kjedelig uansett hvor sterk den er.

Arran – 12 YO, Cask Strength

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum52,8 %
LandSkottland
DistriktIslands
DestilleriArran
UtgiverArran

Selv om vi har vært innom noen tapninger fra Arran før skal vi ikke skryte på oss å ha gått voldsomt i dybden med dette destilleriet. Jeg registrerer at de har mange tilhengere i Norge, og kan si meg enig i at det finnes noen gode single casks der ute, men jeg har aldri helt forstått den hodestupse beundringen mange har utvist. Arrran lager god whisky, selv 10-åringen deres (som er en ganske middels whisky etter min mening) er fullt ut drikkelig, og deres prosjekter med peated whisky i form av Machrie Moor-serien er om ikke fantastisk, så ihvertfall spennende og egenartet. Det som først og fremst har dempet min entusiasme for dette destilleriet har vært mangelen på dybde, på substans og på kompleksitet – et tilsynelatende godt destillat som ikke har klart å bli fullt så god whisky etter foredling på eikefat (bortsett fra de tilfellene der eikefatene har vært spesielt gode).

Når det er sagt har jeg aldri sett noe grunn til å dømme Arran. Drøyt 20 år er ikke lang fartstid i denne bransjen. Spesielt ikke når destillatet (i motsetning til f.eks. Kilchoman) ikke viser en voldsom karakter som gjør seg spesielt godt i ung alder. Tiden har gått, og Arran har blitt bedre. Forbedringen har, ihvertfall i mine øyne, vært såpass stor at forventningene har begynt å stige. Forventningen om et knippe standardwhiskyer med bredde, egenart og forutsigbar kvalitet. Whiskyer som selger på kvalitet og konkurransedyktig pris alene, uten å måtte gjemme seg inni en bok, bak en påfugl eller som lener seg på et spesielt godt fat. Etter å ha drukket den offisielle 18-åringen relativt nylig, en whisky som (ihvertfall ved den anledningen) smakte riktig så godt, var det fristende med et lite gjensyn med dette destilleriet. Siden litt tynn smak har vært et av mine ankepunkt ved mange av whiskyene deres klinker jeg til med en cask strength. Irriterende nok ser ikke denne miniatyren ut til å tilhøre en av de seks (så langt) offisielle batchene , men man kan nok forvente en god del likheter. Batch tre kan for tiden kjøpes på Vinmonopolet for snaut 800 kroner.

Presentasjon:
Det er alltid fint når destilleriet tar seg bryet med å skrive følgende på flasken: “Bottled at natural cask strength, natural colour / non chill filtered”. Da slipper vi å lure, og vet at det vi får er “the real deal”.

Lukt:
Til tross for den kraftige effekten det høye alkoholvolumet har på den forholdsvis unge whiskyen, er det en interessant balanse her. Det hele startet med solide noter av amerikansk eik – primært vanilje og kokos, men med litt luft blir sherryfatene mer dominerende. Dette er på ingen måte et sherrymonster, men paranøtter, hasselnøtter, rød rips og syrlige tanniner fra denne typen fat jobber sammen med bourbonpregene. Syltet ingefær, maltsukker og tropisk frukt (primært mango). Whiskyen skriker etter en skvett vann, så det får den få. Alkoholen roer seg naturlig nok mange hakk, men skuffende nok skjuler det seg ikke noe stor dufteksplosjon bak den. Whiskyen blir mer maltdrevet, noe som ikke er noe stort problem all den tid maltpregene fra råspriten langt på vei er Arrans sterkeste kort. Det kommer også til noe mer sitrus (primært appelsin) og et hint av crème brûlée. Dessverre skjer det ikke stort mer.

Smak:
Også på smaken kommer bourbonfatene først, sammen med maltpreg fra råspriten. Vanilje, maltsukker, salt og sitron. Akkurat nå føles det langt på vei som om det høye alkoholvolumet heller skjuler whiskyens dybde enn å fremhevet den. Gule epler, sort pepper, nellik, smørkaramell og litt belgisk melkesjokolade. En god skvett vann, og munnfølelsen blir forholdsvis fyldig, noe whiskyen tjener på. Det hele blir også hakket søtere, med enda kraftigere vanilje og maltsukker, noe som kler nøttepregene brukbart bra. Dessverre er utviklingen relativt trist nå, og ettersmaken svever rask ut i intet med en liten klype salt og noen småsure tanniner.

Konklusjon:
Heller ikke denne gangen blir jeg slått i bakken av Arran. Whiskyen er ikke vond, men tynn, ufokusert og relativt uengasjerende. Det mest positive her er maltnotene som tidvis får vise seg frem, det mest negative er den korte og triste ettersmaken. Jeg ønsker igjen å bedyre at jeg ikke har noen problemer med destilleriet. Jeg tror fortsatt at de kommer til å gjøre meg til fan. Før eller siden. Dessverre hjelper ikke denne tapningen meg noe videre på veien.

68/100

– Rasmus

Arrans nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises