Glen Keith – Connoisseurs Choice, 1993-2011

Temperamentsfull whisky fra destillerier man sjelden ser noe av kan gå begge veier. Denne tapningen fra Glen Keith balanserer på en knivsegg, men alt i alt er dette verdt en smak. Eller tre.

Glen Keith – Connoisseurs Choice, 1993-2011

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriGlen Keith
UtgiverGordon & MacPhail

Det er mange destillerier som er mer eller mindre dømt til å bli et parentes når whiskyhistorien skal skrives. Ikke fordi whiskyen derfra er dårlig, men fordi det aldri var meningen at de skulle være noe mer enn ekstra produksjon for de store selskapene. Selv om Chivas Brothers/Pernod Ricard er Skottlands neste største whiskyprodusent (nest etter Diageo) har det alltid vært en liten svakhet i deres portefølje: Der Diageo har hatt destillerier spredd utover mesteparten av Skottland (noe Classic Malts of Scotland-serien deres viser klart og tydelig) har mesteparten av destilleriene til Chivas Brothers vært godt plantet i Speyside (med unntak av Scapa og grain-destilleriet Strathclyde). Man skal ikke legge for stor vekt på geografien, men det er vanskelig å komme bort fra behovet for variasjon når man skal komme opp med gode blends. Kanskje var det derfor Chivas Brothers bygget et destilleri i Speyside som skulle drive med trippeldestillering? Et slags forsøk på å veie opp for mangelen på en lavlandsmalt i porteføljen?

Glen Keith stod ferdig i 1960. Spørsmålet om hvorfor destilleriet ble bygget i Speyside og ikke i lavlandene bør være relativt lett å besvare: Infrastruktur. Ved å bygge det nye destilleriet i nærheten av Strathisla gjorde de ting langt enklere for seg selv. Trippeldestillert whisky gikk imidlertid av moten i Skottland (hvis det kan sies å noen gang ha vært populært), og Glen Keith ble lagt om til å drive dobbeldestillering allerede i 1970. I perioden frem til 1999 ble destilleriet brukt til ymse eksperimentering, bl.a. med peated malt. Så fulgte en lengre periode uten produksjon, frem til destilleriet ble oppgradert, utviklet og igjen tatt i bruk i 2013. Kapasiteten nå er på hele 6 000 000L. Betyr dette at vi kan glede oss til en rekke spennende whiskyer herfra om noen år? Vel, det er lov å håpe. I mellomtiden finnes det et knippe uavhengige tapninger der ute, som kanskje kan si noen om hva dette destilleriet har å by på. Tapninger som denne miniatyren fra Gordon & MacPhails “Connoisseurs Choice”-serie. La oss se hva denne 17-18 år gamle whiskyen har å by på.

Presentasjon:
Kudos til Gordon & MacPhail for å i økende grad tappe whisky på 46 %. De skal også ha cred for å endelig oppgi hele lagringsforløpet på flasker fra Connoisseurs Choice. Det gjør med ett serien hakket mer spennende. Fargen er også tiltalende lys, så det er lite å utsette på presentasjonen.

Glen Keith, CC 2-1Lukt:
Assosiasjoner kan spille hjernen et puss, og når man nylig har lest seg opp på bakgrunnen til et destilleri er det lett å la seg lede. Førsteinntrykket her f.eks. er umiddelbart av en slags blanding mellom lettere whiskyer fra Speyside og klassisk Lowlands. På den annen side bør man vel ikke være overrasket, all den tid Glen Keith tradisjonelt kan sies å ha vært et slags Lowland-alibi. Et dominerende, korndrevet preg av grøt og grønt gress representerer Lowlands, mens Speyside stiller med gule pærer, kiwi, bakte epler og litt kirsebær. Det kommer også til noen fine dufter av lynghonning, tutti frutti-strø, fennikel og humle (East Kent Goldings). Lukten roer seg et hakk eller to med vann, med nye preg av kardemomme, eggekrem og kokte mandler. Det kommer også et pust med bolledeig her, som i og for seg er ok, men kanskje ikke like fristende som ferdigbakte boller. Til det lukter det litt for mye gjær.

Smak:
Hva er det mest naturlig å sammenligne smaken med tro? Glencadam 15 kanskje? Med en dæsj Highland Park 12 og litt uspesifisert Bladnoch? Det er garantert snakk om rolige refill-fat her, noe som kler smaken godt. Spriten har fått noe tid og ro til å utvikle seg, mens fatkarakteren er relativt svak, med bare milde preg av kamfer, vanilje, aloe vera og milde tanniner. Det er altså ingen tvil om at det er destillatet som regjerer, og det er her assosiasjonene til Glencadam er tydeligst. Liberale mengder krydder (primært grønn pepper og estragon), humle, lynghonning, kvann og malteddik. Whiskyen befinner seg i den friske enden av skalaene, med bitre tendenser, spesielt i ettersmaken. Det første man merker seg etter litt vann er at munnfølelsen blir noe mer harmonisk og fyldig. Bitterheten er der fortsatt, med nye preg av ingefær, limeskall og løvetann, men balanseres nå på sett og vis av en raffinert sukkersødme. Hint av absinthe, salt, kobber og en anelse peat.

Konklusjon:
Jeg må innrømme at jeg sitter med litt blandede følelser. På den positive siden presenterer denne whiskyen et spennende destillat, som Gordon & MacPhail får vist frem på en tydelig måte til tross for relativt lang lagringstid. Fra destillerier man sjelden får prøvd er dette en god ting. Whiskyen skal også berømmes for å ha temperament. Like vel har whiskyen sine begrensninger. Er destillatet litt for sært for denne typen rolig fatlagring? Burde den ligget noen år til? Burde den i stedet ligget på mer utpregede sherryfat? Glen Keith settes herved på listen over whiskyer som fortjener å smakes igjen. Riktignok ikke øverst, men det er noe her. Spørsmålet er hvor mye det er å hente og hvor stor innsats man er fristet til å legge ned i å få testet et representativt utvalg av whiskyer derfra. Mens jeg grunner over dette skal jeg nyte det som er igjen i glasset. Whiskyen er tross alt langt fra vond.

74/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises