Laphroaig – Càirdeas 2013, Portwood Edition

Vi er glade i Laphroaig her på Skotsk Taake. Likevel er vi klar over at denne whiskyen, som de fleste andre, lever på fatenes nåde. Vi vet også at Laphroaig på amerikansk eik kan være himmelsk, men hva med en sluttlagring på 14 måneder i noen flotte portvinsfat?

Laphroaig – Càirdeas 2013, Portwood Edition

Nosinginfo

TypeSingle malt
Alkoholvolum51,3 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriLaphroaig
UtgiverLaphroaig

En liten måned inn i 2017 og man er allerede litt nostalgisk tilbakeskuende til fjoråret. Et personlig høydepunkt var helt klart besøket på Laphroaig hvor redaksjonen i Skotsk Taake tok omvisningen ”The Water to Whisky experience”. Den kommer med de høyeste anbefalinger. Det er detaljert innføring i prosessen, men man får også anledning til å ta inn landskapet og være med ut i torvuttaket. Man får virkelig opplevelsen av at whiskyen er sterkt knyttet til landskapet! Lahphroaig har vært med oss en stund og det blir til at man kjøper tapninger man synes virker spennende. Laphroaig har årlige festivaltapninger i Càirdeas-serien, hvorav vi har tidligere anmeldt 2012-utgaven. Denne gav min blogg-kollega Rasmus de høyeste anbefalinger. Det skal sies at noen av disse tapningene har variert hva kvalitet angår, men de viser også stadig nye sider av en whisky som ofte er det mest røykfylte man kan innta uten lungeskade.

Càirdeas 2013 har ingen aldersbetegnelse, men skal ha etter ryktene fått åtte år på bourbonfat før den har fått en sluttlagring på 14 måneder i portvinsfat. Portvinsfat har jeg tidligere opplevd som positivt i whiskyer som i Quinta Ruban, og kanskje mer sammenlignbart i Taliskers Port Ruighe, Senere har Laphroaig sluppet den lignende whiskyen Brodir på Taxfree-markedet. Denne har jeg ikke smakt, og kan derfor ikke gi en klar anbefaling når det gjelder den. Den er forøvrig tappet på 48% abv. Càirdeas 2013 kostet bortimot 750kr før den ble utsolgt. Den er mulig å få tak i den fra utlandet, men da snakker vi priser opp mot 2500kr. Samleobjekter går opp i verdi, men om de smaker bedre av det er vel mer usikkert.

Presentasjon:
Veldig lite staffasje, men den dype burgunderfargen er nok inspirert av portvin. Glasset er klart og ikke grønt, noe som jeg antar skal vise frem fargen i all sin prakt. Det er vel bare å anta at den er naturlig. 51.3% abv er også bra. Den nevnte fargen gjør seg i glasset og jeg opplever den som svært innbydende. Det skal sies at denne flasken har stått åpen en stund, noe som gjør at man blir godt kjent med whiskyen, men det kan tenkes at den er noe forringet.Laphroaid_Cairdeas2013_fremhevet

Lukt:
Patentert og lett gjenkjennelig torvrøyk, kanskje litt mer mineralsk enn vanlig er for Laphroaig. Ung Laphroaig kan være riktig så bra, samtidig har portvinsfatene satt sitt preg. Svidd rosin, lønnesirup, litt skitten vanilje og litt svak svovel som sammen med det maritime minner om fjæra i sola. Kokte kirsebær, bakte epler er andre fruktige innslag før nesen gjør seg kjent med flotte preg av krydder. Det er avstemt, men nellik og allehånde kjennes godt. Kornet blir mer tydelig med vann, og duftbildet blir mykere og en fet nøttetone det kler godt. Vann kan ha en tendens til å fjerne hetvinspreget i denne type whiskyer, og det skjer nok litt her. Det umiskjennelige preget av jod og gammelt rep, som ofte er tilstede i Laphroaig, er mer fremme nå. I tillegg anes litt klor. Man bør nok gå forsiktig frem med vannet og heller la whiskyen jobbe i sitt eget tempo. Opplevelsen av denne whiskyen er positiv, samtidig er det whisky som utfordrer og krever oppmerksomhet.

Smak:
Svært tørr munnfølelse, selv til en Laphroaig å være! Her kjenner man at den er ung og litt uoppdragen. Den litt tunge sødmen kommer mer til sin rett når whiskyen har passert tungen. Mandler, kirsebær, ginseng og lakris. Igjen veldig tørr mot slutten, Laphroaig-signaturen er mer tilstede igjen og det er kalk, salt, torvrøyk og litt salmiakk. Dette gir ikke inntrykk av å være så godt integrert som det burde, men det er morsomt å smake på den. Det er viktig å understreke at man ikke må gå inn med en forventing at dette på noe som helst vis har noe med eleganse å gjøre. Vann gjør den i utgangspunktet litt mindre tørr, men det er snakk om en gradsforskjell. Sødmen er mindre sammensatt og det har et kraftigere preg av bær enn tidligere. Fremst på tungen er noe frisk sitrus som desperat tvinger seg frem og skjærer litt gjennom sødmen. Dette hadde vært riktig så fornøyelig om ikke vannet skrudd salmiakken opp til elleve, noe som skader finishen betraktelig. Det er en mer positiv opplevelse av smaken uten vann enn med, men man bør være forberedt på at det skjer ting med ettersmaken. Det finnes jo folk som elsker salmiakklakris.

Konklusjon:
Det flere ting som trekker opp enn ned med denne tapningen. Jeg synes alltid underholdningsfaktoren skal telle til en whiskys fordel. Dette er en veldig kraftig variant av Laphroaig og det er i så måte passende at dette er en tapning forbeholdt fansen. Det er imidlertid litt vanskelig å overse noen tekniske mangler og det at dette er langt fra destilleriet på sitt beste. Jeg ville nok i hvert fall ikke betalt det enkelte krever for den i dag. På en annen side, kanskje Brodir ikke er så gal? Càirdeas 2013 har jo bevist at portvinsfat kan håndtere Laphroaig, og hvis det ikke er noe annet å velge på flyplassen kan man jo sjekke den ut.

78/100

– Anders

Laphroaigs sider på internett. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises