Royal Brackla – G&M Connoisseurs Choice, 1991 – 2011

Noen ganger er det gøy å utfordre nese og gane litt ekstra. Denne snåle tapningen fra Royal Brackla er ikke blant de mest tilgjengelige, hverken på smak eller lukt, men gjør det egentlig noe?

Royal Brackla – G&M Connoisseurs Choice, 1991 – 2011

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandSkottland
DistriktHighlands
DestilleriRoyal Brackla
UtgiverGordon & MacPhail

Vi har tidligere vært innom betydningen uavhengige tappere, og kanskje spesielt Gordon & MacPhail, har hatt for å spre whisky fra destillerier som ellers i all hovedsak gått med i blends. Royal Brackla er et av disse destilleriene som har fått litt ekstra hjelp til å vise seg frem, og nok en gang er det nettopp Gordon & MacPhail som leverer. Connoisseurs Choice-serien til den erverdige tapperen har vært utsatt for en del kritikk tidligere, tidvis velfortjent, både for lavt alkoholvolum og litt kjedelige fat. Når det er sagt er det heller ikke alltid destilleriene selv klarer å sette sammen uttrykk som imponerer, og som med alt annet kan det være greit å nevne ting som at folk har forskjellig smak, og at man ikke skal dømme en hel serie på bakgrunn av dens svakere ledd. En fin måte å gjøre seg opp sin egen mening er å handle inn noen av de mange 5cl-flaskene fra denne serien som finnes der ute. Whiskyen som skal bedømmes i dag kommer fra en slik miniatyr, såvidt jeg husker kjøpt for en billig penge i Dufftown for et par år siden.

For de som heller vil prøve destilleriets offisielle uttrykk kom det nylig ut en serie på henholdvis 12, 16 og 21 år. Det finnes også et par offisielle tapninger fra den tiden da destilleriet var en del av United Distillers (nå Diageo). Destilleriet eies i dag av Bacardi.

Presentasjon:
Når jeg kikker ned på en flaske som holder 46 %, som både oppgir når den ble destillert og når den er tappet og som har en pen naturlig farge, er det lite å utsette på presentasjonen. Ca 20 år gammel whisky med forholdsvis pent vedheng.

Royal Brackla CC 1991 2 (1 of 1)Lukt:
En relativt pussig lukt, som det er litt vanskelig å bli klok på. Distinkt fruktighet med en god del sitrus (både appelsin og sitron) og grønne pærer, samt preg av vanilje og grappa gir den et visst Speyside-preg. Så langt så vel kan man kanskje si, men parallelle dufter av asfalt, krutt og en intens nypebitterhet spalter på mange måter lukten i to. Begge linjene har ting gående for seg, spesielt det delikate på toppen, men i hvert fall på lukten er det helt åpenbart at whiskyen trenger vann for å finne balansen. Og vann hjelper, i hvert fall til en viss grad. Bitterheten og sødmen spiller i hvert fall litt mer på lag nå, og nye preg av marsipan, valnøtter og kirsebær kommer til overflaten. Man får samtidig hint av et litt rått destillat, som skaper inntrykk av en whisky som er langt mindre enn 20 år gammel.

Smak:
Også smaken dras mellom to personligheter, men her fungerer ting hakket bedre bart. Sitron, grønne epler, honning, kamfer, spisskummen, chilipepper, muskatt og krutt. Smaken begynner mykt, men blir fort intenst tørr og bitter uten å miste friskheten. Preg av pasjonsfrukt, ruccola, voks, torvrøyk og gummi utover mot ettersmaken. Etter en god stund demper bitterheten seg plutselig igjen, og man sitter igjen med en raffinert sødme og hint av lynghonning og bitre mandariner. Neat kan whiskyen minne om destillerier som Ardmore og North Port, men den har likevel denne lekne friske sødmen vagt i bakgrunnen. Nei, det trengs nok vann for å ordne opp i smaken også. Vann har også en viss balanserende effekt på smaken, samtidig som det går litt på bekostning av ettersmaken. Nye preg av salt, smørkaramell, vellagret sveitserost(!) og asparges. Whiskyen blir mer voksaktig, både på smak og munnfølelse, mens ettersmaken føles litt tynnere.

Konklusjon:
Hva i all verden er det jeg drikker? En slags fruktig hybrid mellom Ardmore og Glen Mhor? Har noe gått galt under lagringen eller er slik den er ment å være? Den subtile men litt endimensjonale sødmen kunne langt på vei balansert den syrlige bitterheten, men de er liksom aldri der på samme tidspunkt. Dette er en av de anmeldelsene der jeg har vanskelig for å bestemme meg for om den nærmest bipolare whiskyen gjør seg bra eller dårlig. Dette er kanskje ikke noe for alle, og jeg er jaggu ikke sikker på om den er noe for meg heller i lengden. Samtidig er dette en ekstremt engasjerende dram, som det rett og slett er gøy å drikke. Det må være verdt noe.

76/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises