Bruichladdich – 12 yrs

Islaywhisky kan være brutale og kompromissløse greier, selv uten røyksmak. Nylig utgåtte Bruichladdich 12 er et godt eksempel på det. En whisky med åpenbare kvaliteter, men som kanskje appellerer til en smalere gruppe mennesker enn mange andre whiskyer.

Bruichladdich – 12 yrs

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriBruichladdich
UtgiverBruichladdich

Det er lett å like Islay-destilleriet Bruichladdich. Mens andre destillerier effektiviserer og automatiserer, insistere Bruichladdich på å gjøre det meste på gamlemåten, en prosess som ikke bare er mer romantisk, men som også sikrer arbeidsplasser på en øy som gjennom store deler av 1900-tallet opplevde fraflytting. Når destilleriet i tillegg fronter en uavhengig spirit (selv etter de ble kjøpt opp av Remy Cointreau i 2012), og en vilje til å eksperimentere, er det lett å la seg rive med.

I 2013 kom det en nyhet som skulle sjokkere destilleriets tilhengere: Bruichladdich kuttet alle whiskyer med aldersbetegnelse fra sitt standardutvalg. Selv om de nye standardwhiskyene har falt i smak i en del kretser går det ikke an å gjøre en slik endring uten å tråkke på tærene til mange fans, som var nødt til å se at en eller flere av favorittwhiskyene forsvant fra markedet. For min egen del synes jeg flere av de nye variantene har gitt destilleriet et lite løft. Særlig sammenlignet med andre NAS-whiskyer de har hatt tidligere. Jeg skal innrømme at jeg har slitt litt med Bruichladdich tidligere, selv om de objektivt sett synes å ha mye bra, har mange av whiskyene deres liksom aldri truffet min nerve. Samtidig endrer ting seg. Ikke bare uttrykkene, men også folks individuelle smake. Før jeg roser endringene i Bruichladdichs portefølje fortjener den utgåtte stilen en ny sjanse til å bevise hva den er god for. Da er det kjekt å ha litt på lager. Det er på tide Bruichladdich 12 får en sjanse til.

Presentasjon:
Selv om miniatyrflasken på bildet er litt halvgjort, med en etikett som er limt på snei og med en god del luftbobler er ikke det i seg selv en grunn til å kritisere. Da er jeg mer oppptatt av at whiskyen har en tiltalende og naturlig gullfarge og at den serveres på 46 %. Det er tross alt det viktige her.

Lukt:Bruichladdich 12 (1 of 1)
Det mest åpenbare i starten er en sterk lukt av sitrus, en blanding av knust lime, overmodne klementiner og fruktkjøtt av sitron. Det hele får mer enda mer bittersyrlig friskhet fra tydelige preg av agave (heldigvis uten at det sklir helt over i tequila) og grønne epler. I bakgrunnen ligger det preg av kalkstein, Doc Lakris og en lett men like vel ekstremt tiltalende lukt av ferskt bygg. Over tid kommer det også frem en tiltagende sødme, først og fremst i form av honning, men også litt vanilje. Vann lurer frem noen nye noter av aceton, rabarbra og tørr hvitvin.

Smak:
Også på smaken er det  full krig mellom søtt og bitter syrlighet. Slaget utkjempes i stor grad mellom et bredt utvalg frukt, med tydelige preg av banan, søtlig appelsin, limeskall, mango, sitronfromasj og hermetisk fersken. Malten fra lukten er dessverre godt gjemt, mens honningen er noe tydeligere (manukahonning). Selv om det ikke er noen utpreget røyksmak dukker det opp noe svakt brent i bakgrunnen, mer i retning av aske. Preg av malteddik, salt, salvie og aloe vera. Med vann får den flyktige malten litt mer spillerom, men den sliter fortsatt med å trenge gjennom. De kraftigste notene har heldigvis roet seg litt, og whiskyen fremstår som hakket mer harmonisk. Nye preg av Schweppes Grape Soda, rørsukker og lakriskaramell gir litt mer sødme og balanse, mens det kommer smygende inn en god del grønn pepper i ettersmaken.

Konklusjon:
I god Islaystil er ikke dette noen beskjeden whisky. Selv om den på ingen måte er noen røykbombe, har ikke Bruichladdich 12 noen problemer med å konkurrere med whiskyer som Caol Ila 12 og Ardbeg 10 på intensitet. Her dynges det på med kompromissløs fruktig bitterhet og syrlighet, to hovedsmaker som sødmen dessverre ikke helt klarer å balansere. Jeg forstår hvorfor det er mange som liker whiskyen, for både smaken og lukten er relativt unik. For min del havner denne litt mellom to stoler: Bruichladdich med 20+ år på fat kan fungere ekstremt bra, og noen av de nye tapningene som er yngre enn denne 12-åringen har en helt fabelaktig maltbase i smaken. Jeg foretrekker begge disse retningene fremfor Bruichladdich 12. Samtidig vil jeg ikke fraråde folk å smake på denne whiskyen. Mange liker den godt, og jeg forstår hvorfor de gjør det.

72/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises