Imperial – Signatory «The Un-Chillfiltered Collection», 18 yrs, 1995-2014

Det er trist når forholdet til en flaske taper seg over tid. De første smakene kan noen ganger være fantastiske, før det plutselig skjer noe, og litt av magien er borte. Imperial var like vel et strålende destilleri, og noen flasker tåler rett og slett å falle noen poeng.

Imperial – Signatory «The Un-Chillfiltered Collection», 18 yrs, 1995-2014

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriImperial
UtgiverSignatory

Mange anmeldelser blir gjort på feil måte og ingen blir gjort 100 % likt, det gjelder mine anmeldelser også: Dagsform og humør, gjelder det kun et glass eller en flaske man har jobbet med over lengre tid, har man fått servert den siste sure skvetten fra en flaske på pub eller har man akkurat revet ut korken for første gang? Noen ganger kjenner man igjen oksideringen og kan se bort fra den, andre ganger ikke. Da jeg åpnet denne flasken i sommer smakte den himmelsk – settingen var god, men det var mer enn det: Dette var en av whiskyene som får en til å plutselig sitte rett i stolen og miste fokus på alt annet. En flaske av den typen som blir åpnet i et sosialt lag, og plutselig er man ikke så sosial lenger. Det gikk ikke voldsomt mye av den, flasken ble pakket ned og spart til senere anledninger. Etter noen små drammer nå og da i løpet høsten var tiden kommet for en anmeldelse, og jeg var umiddelbart skuffet. Whiskyen var fortsatt god, men selv etter noen få måneder med relativt lite luft i flasken hadde den tapt seg. Den fløyelsmyke sødmen hadde gått over i noe litt bitrere, og kryddersmakene hadde tatt litt overhånd. Anmeldelsen ble lagt så lagt litt til side. Hvordan kan man få seg til å være streng med en whisky som begynte på en så fabelaktig måte, for så å falle såpass fort med bare litt luft i flasken?

Et halvår til har gått, og jeg sitter nå igjen med den siste resten. Tålmodigheten har betalt seg, for whiskyen har over tid endret seg litt tilbake til mye av det positive jeg opplevde da flasken var nyåpnet. Ikke bare det, jeg har lært meg å sette pris på noen av pregene som skuffet litt for et halvt år siden. Man kan alltids diskutere om dette er en rettferdig måte å anmelde en whisky på, når andre whiskyer ikke får den samme sjansen. På den annen side kan man spørre seg om hvor rettferdig det er å anmelde en whisky som Lagavulin 16 etter å ha drukket opptil flere flasker av den opp gjennom årene. Når man kjøper en flaske bør man uansett være innstilt på leve med den stund, så fenomenet med flasker og smaksløker som endrer seg bør være kjent.

Flaskeinfo: 18.09.1995 – 03.02.2014, Cask Nr: 50284 + 50285, flasknr: 106 av 711

Presentasjon:
Her er alt helt i tråd med Signatorys “Un-Chillfiltered Collection”: 46 % alkohol, naturlig farge (i dette tilfellet en fin lys ravfarge), all nødvendig informasjon på flasken, og selvsagt ingen kjølefiltrering.

Lukt:Imperial, Signatory UCF 18
Lukten begynner søtt, lett fruktig og med en relativt tilbaketrukken kompleksitet. Uansett hva som tidligere har vært lagret på hogshead-fatet whiskyen har ligget på er det liten tvil om hva slags tre det var laget av – her finnes nesten alle hovedsignaturene til amerikansk eik, og de kommer med en gang: Vanilje, tropisk frukt, kokos, kamfer… you name it. En pen maltlukt lurer i bakgrunnen, mens man får leke med mineralske og voks-/stearinaktige preg, ikke ulikt Clynelish 14. Svake preg av Bassetts Allsorts og peppermynte. Med vann kommer det først en ganske kraftig note av knekk, før vanilje og kamfer kommer tilbake. Det hele har blitt enda mer voksaktig, i retning av stearin, og noe mer fruktig. Jeg plukker også opp superlim, litt bladpersille og et lite hint sjokolade.

Smak:
Malten er umiddelbart tydelig på smaken, sammen med tysk marsipan, bivoks, og vanilje. Et øyeblikk virker whiskyen søt og god, men endimensjonal. Det varer imidlertid ikke lenge. Etter en kort stund i munnen slipper plutselig whiskyen løs en kombinasjon av relativt kraftige smaker, som nærmest overtar for det søte og maltdrevne: Sitron, hvit pepper, ananas, hummus, Doc Lakris, krekling og et ørlite blaff av røyk driver whiskyen ganske langt ut på den syrlige siden av skalaen, før den plukker opp litt sødme igjen i ettersmaken, og det hele stabiliserer seg. Der lukten ble et litt mer kjemisk med vann går smaken i en mye behageligere retning. Flotte preg av grønne urter (persille igjen), samt en fin smak av sjokolademousse med vanilje. Maltsukkeret viser for alvor frem kvalitetene til destillatet, selv om det er et stykke opp til Imperial Old Malt Cask 35 her. Ettersmaken sitter igjen relativt lenge, med noen nye preg av østers og litt gummi.

Konklusjon:
Denne flasken med Imperial har definitivt mistet noe av gløden siden den ble åpnet, og spesielt de litt heftigere kryddersmakene kan tidvis bli litt i overkant. Whiskyen lukter imidlertid svært godt, og når de søte og voksaktige pregene får leke seg med den flotte malten er smaken også god. Det skjer først og fremst etter whiskyen har fått noen dråper vann og litt ekstra tid til å lufte seg. Det finnes bedre Imperials der ute, ingen tvil om det, men til prisen denne flasken går for, vanligvis rundt £50 i Storbritannia, er dette et godt kjøp. Såpass god er whiskyen og såpass bra var destilleriet.

81/100

– Rasmus

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises