Connemara – Cask Strength, 2010

Røykfylt whiskey fra Irland er ikke hverdagskost, men det er ingen grunn til at det ikke kan være godt. Dessuten er det kanskje ikke så utradisjonelt som man kanskje skulle tro. Er dette en verdig utfordrer til Islay?

Connemara – Cask Strength, 2010

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum57,9 %
LandIrland
DistriktIrland
DestilleriCooley
UtgiverKilbeggan Distilling

Irsk whiskey med røyksmak? Selv om Connemara har fått mye positiv omtale de siste årene føles det fortsatt litt unaturlig å snakke om peated irsk whiskey. Vi er mest vant til lette, søtlige trippeldestillerte blends som Jameson og Tullamore Dew, enten ved siden av en Guinness eller i Irish Coffee. Mange har sikkert også testet de mer sofistikerte maltwhiskeyene som Bushmills og The Irishman, som tross mer fylde enn en standard irsk blend fortsatt er friske og lette sammenlignet med mye av det skotske. Noen har til og med prøvd seg på såkalt “single pot still”-whiskeyer som Redbreast og Green Spot. De som har smakt noen av whiskeyene i Connemara-serien vil nok også gå med på at dette ikke er det de ser på som typisk irsk. Men hva er egentlig typisk irsk?

Røyksmaken mange av oss er så glad i kom egentlig som en bieffekt av produksjonen før i tiden, ikke nødvendigvis fordi produsenten ville at det skulle lukte peis eller bråtebrann av whisk(e)yen. De fleste whiskyer man støter på i dag, uansett hvilket land de kommer fra, er først og fremst et resultat av utvikling og etterspørsel over tid. Irsk whiskey er intet unntak. Før i tiden var det også vanlig å tørke malten over brennende torv i Irland, så på mange måter er Connemara et mer tradisjonelt irsk produkt enn Tullamore Dew.

Connemara er en serie med whiskeyer som produseres på Cooley-destilleriet (som så mange andre irske whiskeyer). I likhet med The Wild Geese Single Malt er de dobbeldestillerte. Denne flasken ble gitt ut i 2010, men bør fortsatt gå an å få tak i med litt innsats i utlandet.

Presentasjon:
Ingen kjølefiltrering eller tilsatt farge (noe de til og med skryter av på emballasjen) og cask strength på 57,9 %. Hadde det ikke vært for at vedhenget ikke henger så veldig ved, hadde dette vært en perfekt presentasjon.

Connemara CS (1 of 1)Lukt:
De som forventer en blåkopi av suksessformelen til Ardbeg og Laphroaig vil nok bli skuffet av førsteinntrykket her, for dette er noe helt annet: grønt gress, syntetisk pæregodteri, vårgrønne bjørketrær, hvitvin, havregrøt og honning. I grunnen minner dette langt mer om hva man forventer av en irsk whiskey, noe som egentlig ikke er så rart. Røyken er der imidlertid, litt skjult bak det friske og litt skjult bak det relativt tydelige alkoholstikket, men like vel som en stabiliserende tørrhet. Med på lasset følger et svakt medisinpreg som kan minne en del om Laphroaig, litt papp og en dæsj hvitvinseddik. Vann gjør røyken hakket tydeligere, samtidig som ting blir dratt i en litt mer søtlig retning. Nye preg av solsikke, kalkstein, parfyme og svak vanilje.

Smak:
På smaken kommer røyken mye mer med fra start, med preg som minner om ung Ardbeg og mezcal. Når alkoholvolumet i tillegg er såpass høyt er dette på ingen måte subtile saker. Det smaker ungt, røft og hissig, ikke ulikt noen av de tidlige tapningene til Kilchoman, faktisk, men med mindre finesse. Sammenligningen varer imidlertid ikke lenge, før det klassisk irske brøyter seg frem gjennom røyken: mengder av gress, blader, furunål, tørr hvitvin, honning, epler og pærer. Ettersmaken blir relativt mineralsk, med en god del grapefrukt og hvit pepper, før det til slutt roer det seg litt med hint av kakaopulver og mint. Med vann merker man først og fremst at det er ganske ung whiskey vi har med å gjøre her, med preg av eddik og hint av fusel. Samtidig blir balansen mellom røyk, sødme og friskhet noe bedre, og jeg setter særlig pris på et sukret preg, som er relativt enkelt men som gjør whiskeyen både fyldigere og mer lettdrikkelig. Det jeg ikke setter pris på er en krass floral smak som drar tankene mot ugress, og en i overkant kraftig smak av grapefrukt. Ettersmaken blir også enda tørrere, litt i overkant tørr etter min smak.

Konklusjon:
Dette er en whiskey som lykkes på et punkt, men som dessverre feiler litt på et annet. Denne tapningen av Connemara Cask Strength er et klart bevis på at irsk whiskey kan fungere med røyksmak. Kombinasjonen av det friske og røykfylte fungerer bra, særlig når man drikker whiskeyen bar, og assosiasjonen går både til andre irske whiskeyer og ung Ardbeg. På den negative siden blir dette i overkant røft. Det blir rett og slett for ungt og for hissig, noe man særlig merker etter litt tid i glasset og en skvett vann. Det blir ingen toppkarakter på denne tapningen av Connemara, men det er noe her, en slags x-faktor som gir meg lyst til å teste andre tapninger i serien. Den samme kvaliteten gir meg troen på at det enten finnes noe bra der ute eller at det kommer noe derfra snart, noe som klarer å sy ting sammen riktig, og som for alvor viser behovet for ikke bare én, men flere serier med røykfylt whiskey fra Irland.

68/100

– Rasmus

Kilbeggans nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises