The Bomb – Oloroso Cask Finish (The Whisky Lounge)

Impulskjøp kan det fort hende at man gjør, og da er det spesielt morsomt hvis man lærer noe om whisky underveis. Våren 2014 fant vi en snål liten flaske i Skottland med påskriften ”This stuff is THE BOMB” og en tegning av Walter White fra Breaking Bad.

The Bomb – Oloroso Cask Finish (The Whisky Lounge)

Nosinginfo

TypeVatted Malt
Alkoholvolum47,4 %
LandSkottland
DistriktFlere
Destilleri
UtgiverThe Whisky Lounge

Det har blitt en tradisjon for redaksjonen i Skotsk Taake å dra på whiskytur de fire siste årene. I tillegg til besøk på diverse destillerier er vi snare til å titte i diverse butikker. Håpet er alltid å enten gjøre et kupp eller finne noe som er litt sært. Helst begge deler. Det var hos Robertsons i den lille byen Pitlochry jeg oppdaget et par 20 cl fra The Whisky Lounge. En var nesten blank og hadde islay-whisky og en annen var kullsvart og hadde Walter White fra Breaking Bad på etiketten. Som stor fan av Tv-serien gikk jeg for ”The Bomb”. Historien kunne stoppet der, men etter en liten prøvesmaking på hotellet synes jeg dette var såpass spennende at den måtte bli med hjem til Norge.

The Whisky Lounge er en skotsk klubb som har som mål å spre det glade budskap om denne drikken- noe vi selvfølgelig stiller oss 100% bak. Skal man bedømme dem ut fra egen whisky er dette folk som liker å eksperimentere. ”The Bomb” er også da noe for seg selv. I følge ”The Cook” er dette whisky som har ligget 15 år på et bourbon Hogshead for så å få noen måneder på et 50-liters fat som har blitt dynket i oloroso-sherry. Opphavet til whiskyen sies å være Tain, hvis nærmeste destilleri er Glenmorangie. Litt mer graving, og mye tyder på at dette er en Westport: Det er Glenmorangie med én teskje Glen Moray, og derfor teknisk sett en blended/vatted malt. Det med å tilsette en teskje, såkalt ”teaspooning”, er en praksis som noen destillerier utøver når de selger fat til uavhengige tappere men vil beskytte varemerket. Kun whisky fra ett destilleri kan som kjent med rette kalles en single malt. Det er allikevel snakk om såpass beskjedne mengder Glen Moray at det i praksis er snakk om 15 år gammel Glenmorangie her. Det ble bare produsert 100 flasker av 20cl og 36 flasker av 70cl. Det ble også laget en PX-utgave, med tilsvarende etikett.

Presentasjon:
Etiketten har en tegning av Walter White, og tilstrekkelig med informasjon bortsett fra det med teaspooning. Fargen er mørk som cola og helt naturlig. Whiskyen er forøvrig ufiltrert og lager innbydende fete dråper langs veggene i glasset.TheBomb-close

Lukt:
”I am the one who knocks”, sier Walter White men her er det ikke overraskende sherry som banker på døren. Fikenmarmelade, brun farin, polert regnskogtømmer, saftige rosiner og kanelbark er ganske kontante toner. Jeg ville forventet mer inntrykk av en 15 år gammel Glenmorangie, og tilsetter vann som henter frem mer bourbon. Hermetisert pære, honning, vanilje, sitronkrem og sandeltre er gode preg som harmoniserer godt med olorosoen. Desverre får den en litt uheldig utvikling over tid i glasset, og det er en svak eim av overmoden, nesten råtten frukt. Den er veldig svak, men når man først har lagt merke til den glemmer man resten. Jeg synes whiskyen var mest spennende uten vann, og den hadde ikke den beste uviklingen.

Smak:
Fire in the hole, bitch! Litt seig over tungen, men eksploderer som sitt navn hør og bør i mange preg som det tar litt tid å sette i system. Det er veldig mye som skjer på en gang. Til forskjell fra lukten er bourbonlagringen mye mer fremtredende på tungen med kokos og vanilje som harmonerer godt med kardemomme, romdynket marsipan og kongen av Danmark. Noen dråper vann løfter frem kokosen ytterligere og får følge av noe som smaker krumkakedeig. Litt uheldig da dette tar litt overhånd. Lang ettersmak med mye eik og litt tannintørrhet.  Denne whiskyens styrke lå i smaken før jeg tilsatte vann.

Konklusjon:
Artig sak, og spennende å prøve noe litt på siden av det man ellers drikker. Jeg synes det var synd at vann nærmest ødela whiskyen, men har opplevd lignende med whiskyer som har hatt hissig sluttlagring. Linken til Breaking Bad er morsom, og jeg synes det er veldig artig med noe annerledes. Whiskyen oppleves som god, men man kan spørre seg om man allikevel skulle kunne forvente noe mer fra en 15 år gammel Glenmorangie. Det er svært lite sannsynlig at man kommer over denne, både her hjemme og i utlandet. Skulle du allikevel komme over noe tilsvarende rart, er det verdt å ta sjansen.

72/100

 – Anders

The Whisky Lounges hjemmeside.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises