Port Dundas Closed Distilleries 36 YO, 1973

Nedlagte grain-destillerier er ikke like sexy som nedlagte maltwhiskydestillerier. Port Dundas vil aldri få statusen til det hvitmalte Port Ellen-destilleriet på Islays vindblåste kyst eller det falleferdige Brora-destilleriet i skyggen av Clynelish i Nord-Skottlands grønne åser. I tillegg til å produsere så mye som 39.000.000 liter kolonnedestillert sprit i året, lå denne mastodonten av et destilleri i et stort industriområde i utkanten av Glasgow. Lite mystikk altså, og siden Port Dundas ble lagt ned for bare noen få år siden (i 2010) og grain whisky sjelden opplever den samme hypen som maltwhisky har vi her et eksempel på et gammelt og nedlagt destilleri som befinner seg litt utenfor spotlighten.

Port Dundas åpnet allerede i 1811 (altså 4 år før Port Ellen og 8 år før Brora) og var et av Skottlands eldste operative destillerier før nedleggelsen. Siden produksjonen av grainwhisky først startet i 1845 måtte de imidlertid se seg slått av Cameronbridge som landets eldste grain-destilleri. I perioden frem til dørene ble stengt var det Diageo som eide Port Dundas, og whiskyen som ble produsert her inngikk først og fremst i blends som Johnnie Walker, J&B, Bell’s, Black & White, Vat 69, Haig og White Horse. Denne jobben har nå blitt overtatt av North British og nevnte Cameronbridge.

Heldigvis finnes det fat med vellagret single grain whisky fra Port Dundas hos flere uavhengige tappere der ute, som denne 36 år gamle varianten fra “Closed Distilleries”-serien til franske Part des Anges. Dette er en av 260 flasker.

Presentasjon:
Mørk kobberaktig farge og høyt alkoholvolum etter 36 år tyder på gode fat. I hvert fall når en whisky (som denne) ikke er tilsatt karamellfarge. Fin alkoholstyrke på 55,7 % er det også.

Lukt:
Det hele begynner litt stramt, med litt gummi og en solid dose ingefær. Etter en stund i glasset begynner det imidlertid å skje ting: Først kommer det en herlig lukt av appelsinmarmelade og stikkelsbær, så blaff av crème brûlée og marsipan, før man kan ense friske tanniner og litt rafinert sødme. Litt vann gir whiskyen nye preg av hvitvinseddik, physalis og drueskall, en ørliten klype vaniljesukker og tørket anis. Lukten blir markant syrligere med vann, samtidig som den blir mer kompleks.

Smak:
Dette hadde jeg ikke ventet: Det er kanskje ikke så overraskende at dette smaker såpass rundt og glatt, men til tross for fargen hadde jeg ikke ventet meg en såpass heftig sherrysmak på denne. Solid oloroso, svisker, fiken, mørk lakris, 70 % sjokolade og usyrnet smør. Selv om den ikke har helt den samme bredden kunne jeg latt meg lure til å gjette at dette var en Glendronach i en blindtest. Av en eller annen grunn er det også en kledelig saltsmak her, som sammen med lakrisen drar tankene litt i retning av Oban 14. Hint av bitter espresso og sagmugg. Ettersmaken er relativt kort, og munnfølelsen er forholdsvis tynn, men begge deler er omtrent som forventet av en grain. I likhet med lukten blir smaken syrligere med vann (eddiksyrlighet her også), men de fyldige sherrytonene balanserer syrligheten mye mer enn på lukten. Hvit pepper, svak furunål og et lite hint av anis sniker seg inn som krydder. Det kommer også til preg av kandisert frukt og tørr eplecider.

Konklusjon:
Dette var virkelig en fornøyelig single grain! Lekne smaker, velintegrert sherryfat og fin balanse mellom søtt og syrlig. Friskt, krydret og sherrysøtt. Den korte ettersmaken er et ankepunkt her, men det er tross alt snakk om en grainwhisky – man kan ikke få alt man ber om hver gang heller. Denne whiskyen er et godt (og i og for seg et trist) bevis på at nedleggelsen av grain-destillerier kan være like trist som nedleggelsen maltwhiskydestillerier. Hvis du liker grainwhisky og sherryfat liker du nok denne. Det gjør i hvert fall jeg.

82/100

– Rasmus

Part des Anges’ nettside