Jim Murray’s Whisky Bible

Jim Murray’s Whisky Bible

Nosinginfo

Type
Alkoholvolum
Land
Distrikt
Destilleri
Utgiver

Jimmurray 2Så å si hver gang whiskyekspert Jim Murray lanserer sin årlige bok «Jim Murray’s Whisky Bible» skaper han overskrifter. Denne gangen er «problemet» at han ikke kårer en skotsk whisky til årets beste. Hovedproblemet med slike kåringer er at de uansett handler om den subjektive meningen til anmelder, og ikke alle liker å bli fortalt hva som er «best». Uansett om Yamazaki Sherry Cask 2013 er den beste whiskyen eller ikke får i hvert fall boken pressedekning med en slik vinner. Her følger vår vurdering av The Whisky Bible og Jim Murray som ekspert.

Nå som whiskyverden igjen har blitt “sjokkert” over Jim Murrays årlige utgivelse “Jim Murray’s Whisky Bible” er det på sin plass å si et par ord om denne utgivelsen. Flere medier tar for seg det dramatiske valget av en japansk whisky (Yamazaki Sherry Cask 2013) til årets whisky, og følger opp med og ikke å sette noen skotske på topp 5-listen. Reaksjonene lar ikke vente på seg, og vi som følger med på denne bransjen registrerer utsagn som strekker seg fra sjokk og vantro, via glede over at japansk whisky endelig får litt mer plass i rampelyset, til regelrett sjikane av en spesialist som mange mener har passert middagshøyden.

For de som ikke kjenner til Jim Murray fra før kan det være en idé å påpeke at dette ikke er første gang han kommer med kontroversielle uttalelser; noe som bl.a. strekker seg fra påstander om at det beste whisk(e)ydestilleriet i verden befinner seg i  U.S.A (Buffalo Trace), at whiskyer som de aller fleste ville ansett som tilnærmet perfekte stort sett bare smaker svovel, og at mennesker som velger å helle et par dråper vann i whiskyen sin bør skytes. Spesielt det siste poenget kan nok de fleste enes om at er litt drøyt. De to første bunner nok mer ut i personlig smak, og ville sannsynligvis vært lettere å akseptere hvis uttalelsene hadde vært litt mindre bastante.Jimmurray WB

Til tross for at Murray har blitt stadig mindre populær i mange whiskymiljøer er det like vel verdt å vurdere The Whisky Bible. Man finner knapt en mer omfattende oversikt over hva som finnes der ute.

Med rundt 1000 nye anmeldte whiskyer hvert år, alle over samme lest og med samme utgangspunkt, får man en sjelden oversikt over alternativene som finnes der ute. Murray anmelder selvfølgelig ikke alt som finnes, men han anmelder mange nok til at informasjonen han kommer med kan være til nytte for de fleste som trenger hjelp til å velge hva de skal kjøpe eller smake på. Samtidig kommer den sedvanlige “kvantitet vs. kvalitet”-problematikken frem som en begrensning ved bøkene: så å si ingen whiskyer er viet mye tid og plass i notatene. Noen whiskyer får bare en poengsum basert på de fire kriteriene (lukt, smak, ettersmak og helhet), uten at han går noe mer i dybden. Andre ganger trekker han frem noen få smaker og lukter (de vanligste synes å være sultanadruer og forskjellige sukkertyper), noe som blir mindre og mindre informativt jo flere anmeldelser man leser av whiskyer som tilsynelatende smaker og lukter nøyaktig det samme.

Et annet viktig aspekt ved bøkene er at whiskyene er testet ved hjelp av den såkalte “Murray-metoden”. Mange ting spiller inn på hvordan en whisky smaker eller lukter – glass, temperatur, hvorvidt man bruker vann eller ikke m.m. Murray argumenterer for at den beste måten å teste whisky på er gjennom å teste den uten å tilsette vann, og varmet opp mot kroppstemperatur. Det finnes grunner til å gjøre det på denne måten, og spesielt når man drikker whisky med høyt alkoholvolum kan høyere temperatur ta en del av brodden fra alkoholsmaken og -følelsen. Problemet med at han gjør det på denne måten er at de færreste andre gjør det. Han beveger altså smakene og luktene bevisst bort fra hvordan de fleste som leser bøkene hans sannsynligvis vil oppleve dem, noe som gjør at mange ikke vil kjenne seg igjen i notatene hans i det hele tatt.

Til slutt har vi et av de mest ondsinnede ryktene som verserer om Murray: Mange mener at han er kjøpt og betalt av visse destillerier og aktører. Det er ikke vår plass å ta stilling til om dette stemmer eller ikke, men et poeng må med: Murray legger ikke skjul på at han har hatt mye å gjøre med f.eks. Ardbeg og Glenmorangie. Dette er destillerier som gjennomgående får meget gode karakterer i bøkene hans. Før man skriker “korrupsjon” kan det imidlertid være lurt å vurdere muligheten for at egget kom før høna akkurat her (eller blir det motsatt?). Kan det tenkes at Murray tok på seg oppdrag for disse destilleriene nettopp fordi han likte whiskyen deres spesielt godt?

Siden Jim Murray’s Whisky Bible er en såpass omfattende kilde til informasjon, og den tross alt ikke koster all verden skader det ikke å ha et eksemplar eller to stående i hyllen. Samtidig er det vår oppfatning at man får det mest korrekte inntrykket av en whisky man ikke har smakt gjennom å søke den opp på internett, og lese hva forskjellige anmeldere og entusiaster skriver om den. Den aller beste måten å finne ut hvordan en whisky smaker er imidlertid å drikke et glass av den selv. Det er først da man virkelig får vite om den er god eller ikke.

–  Skotsk Taake

(Bilder fra thewhiskyexchange.com og whiskybible.com)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises