Springbank – Chieftain’s, 39 yrs, apr. 1969 – sept. 2008

Springbank står høyt i kurs her på Skotsk Taake, og for min del er det vanligvis en sann glede å helle noen dråper fra Campbeltowns mest ikoniske destilleri i glasset. Så kommer imidlertid det store spørsmålet: Klarer den uavhengige tapperen Chieftain's å gjøre dette riktig?

Springbank – Chieftain’s, 39 yrs, apr. 1969 – sept. 2008

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum57,8 %
LandSkottland
DistriktCampbeltown
DestilleriSpringbank
UtgiverChieftain's

Den skotske whiskyindustrien har med tiden blitt mindre og mindre… vel… skotsk. Destilleriene ligger selvsagt fortsatt i Skottland, men stadig færre eies av skotske familier eller holdingselskaper. Som vi har vært inne på tidligere er Springbank fortsatt skotsk. Så kommer imidlertid neste ledd i prosessen, som det alltid vil gjøre med flasker fra uavhengige tappere: Er tapperen skotsk? Også i dette tilfellet er svaret ja. Ian Macleod Distillers er til og med familieeid, så uansett smak og lukt er dette et koselig produkt.

Så var det whiskyen da. 60- og 70-tallet var jevnt over en god periode for mange destillerier. Nesten 40 års lagringstid er imidlertid bare en styrke hvis fatet eller fatene man har brukt har hatt god nok kvalitet. Fordelen er imidleritd at gode fat fra denne tiden virkelig kan være helt enestående. Bl.a. drakk man mer sherry på denne tiden enn man gjør nå til dags, noe som betyr at destilleriene og de uavhengige tapperene hadde flere fat å velge mellom.

Presentasjon:DSC_3955
57,8 % alkohol på en 39 år gammel whisky står det respekt av. Litt mørk ravfarge og et nydelig vedheng. Treboksen whiskyen kommer i er imidlertid verken fugl eller fisk etter min mening. Hva er poenget med en stor treboks når utformingen bare er hakket over sløydnivå? Dette er forøvrig en av 150 flasker fra fat nr 794.

Lukt:
Selv om denne whiskyen er lagret på en sherrybutt minner dette mer om rom enn sherry på lukten. Mørk årgangsrom for å være mer spesifikk. Sukkertonene er fine og naturlige, og støttes opp av knekk, mørk fudge, Earl Grey te og fritert banan. Bak de kraftige hovedpregene skjuler det seg også litt urter og blomster – først og fremst timian og smørblomst. Det duver også en nærmest animalsk lukt i bakgrunnen her, som kan minne om buljong av storfe eller oksehalesuppe. Litt overraskende for en såpass gammel og “tung” whisky aner jeg også litt grønt gress, sammen med mer forventede toner av høy, sjøsprøyt, champignon og et svakt røykpreg. Med vann kommer det frem litt lys sjokolade, varm badstue, kandiserte epler, kardemomme og hint av røkelse. Det hele oppleves hakket friskere på bekostning av den tunge “mørke” lukten neat. Det er fortsatt mye som minner om rom her, men disse pregene har ikke den samme dominansen. Spor av mandelolje og vanilje helt bakerst.

Smak:
Smaken er hakket friskere enn lukten, og eiketaninene gjør seg bemerket med en gang. Taninene er ikke av det tørreste slaget, men bringer med seg en syrlig bitterhet. Videre er det en god del rom i smaken også, men kanskje vel så mye cognac. Mye sødme altså, men langt fra noen typisk maltsødme. Snev av melkesjokolade, bitter appelsin, Kongen av Danmark-drops, kvae, litt salt og overmodne klementiner.  Mot ettersmaken kommer det en dominerende champignonsmak, som sitter igjen relativt lenge sammen med preg av ruccola, rognebær og muscovadosukker. Fin og oljete munnfølelse. Vann løfter frem svak parfymert sigarettobakk, hint av kirsebær, solbærmarmelade, gammeldags fruktsukkertøy, valnøtter og litt tjære. Munnfølelsen blir hakket tørrere, men taninene oppfører seg fortsatt eksemplarisk, og tilfører ikke mer bitterhet enn den oljete sødmen kan balansere. Er det litt stjerneanis jeg kjenner helt bakerst? Ettersmaken blir litt fruktigere enn neat, i retning av assortert marmelade. Hint av grønne urter helt bakerst, sammen med en svak, men ekstremt delikat maltsmak.

Konklusjon:
Dette er en virkelig bra whisky. God basesprit (dette er tross alt Springbank) + godt fat + passe lagringstid = suksess. En whisky som er helt på høyde med noen av de beste whiskyene til Glenfarclas fra denne perioden, uten sammenligning forøvrig. Fatet spiller på lag med den feite spriten til Springbank hele veien, og selv om såpass lang lagring selvfølgelig har slipt bort litt destillerikarakter stimulerer eiken like vel den litt bitre og salte smaken man er vant til fra dette destilleriet. Noe av det aller beste med denne whiskyen er at man har brukt et subtilt sherryfat av god kvalitet. Det er ingen gjennomtrengende sherrytoner, det er ingen tydelige spor av snerpete og støvete tøying av fatets grenser, det er rett og slett riktig fat for riktig whisky. Og det ble tappet på helt riktig tidspunkt. Denne Springbanken bør nytes over tid og med andakt. Bare da kommer den til sin rett, og viser at den er… tjah… den beste whiskyen jeg har anmeldt på denne bloggen så langt.

94/100

 – Rasmus

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises