Glenmorangie Single Cask 1994 – 2005

Jeg har lenge hatt sansen for Glenmorangie, og selv om det finnes delte meninger om alle deres forskjellige fat-finishes, har jeg stort sett hatt gode erfaringer med dem. Selv om de ofte smaker godt har de imidlertid en tendens til å ha følgende svakhet: relativt kort sluttlagring på hetvinsfat gjør at pregene disse fatene tilfører har en tendens til å dempes betydelig etter litt tid i glasset. Man sitter da igjen med en følelse av hvordan Glenmorangie kunne vært med litt ordentlig tid i et fat som har innholdt sherry, portvin, sauternes etc, men man går til en viss grad glipp av den fullstendige opplevelsen.

Da er det hyggelig at man innimellom snubler over whiskyer som denne. Dette er en single cask, utgitt av destilleriet, som har ligget drøyt 11 år på et relativt stort sherryfat. Ingen kort finish å spore her med andre ord. Da blir spørsmålet naturligvis hvorvidt Glenmorangie lykkes med denne oppskriften. Denne drammen kommer fra flaske nr 400 av 631, fra fatnr 1385.

Presentasjon:
Det er et eller annet som tiltaler meg med denne presentasjonen. Ikke bare er det hyggelig med en Glenmorangie med cask strength på 56,1 %, den har også en naturlig og varm sherryfarge. En mørk ravfarge med tendenser til bronse, og et cling som slett ikke er verst mtp whiskyens relativt unge alder.

Lukt:
Det hele starter med et enormt sviskeanslag – omtrent som å åpne en pose svisker for første gang. Det fortsetter med knekk, fløtekaramell, vørterkake, røde bær og litt mandelolje. Glenmorangie-basisen er der uten tvil, men sherryfatet har tatt over mye av kontrollen. Mandariner og brun farin kommer til etter hvert. I tillegg ligger det en litt innestengt note av oloroso-sherry i bakgrunnen her, som jeg håper kan få mer spillerom med litt vann.

Med vann kommer det frem litt gummi og mer muscovadosødme. Mandlene blir tydeligere, sviskene går mot en litt mer generisk tørket fruktsmak, og snev av røyk og noe metallisk sniker seg inn helt bakers. Olorosolukten blir som ventet litt tydeligere, men ikke så mye som jeg hadde trodd.

Smak:
Herlig frisk delivery, men samtidig oljete og beefy. Litt sitronjuice, svisker, rosiner og fiken, brun farin, kokte mandler og tranebær. Alt nydelig integrert. Her er det ganske tydelige assosiasjoner til GlenDronach faktisk, men med noe attåt. Av litt mer subtile preg finner jeg eplemost, nellik, kanel og svak ingefær, samt engelsk konfekt og litt gummi. Mot ettersmaken tar imidlertid sherryen kontrollen, og mot slutten kan man nesten lure på om det er whisky eller en søt oloroso man drikker.

Vann gjør sherryen og den engelske konfekten mer fremtredende fra start. Det kommer frem tendenser til vingummi også nå, samt litt stikkelsbær, svakt jordbærsyltetøy og litt toast. Det hele blir litt tørrere og munnfølelsen er ikke fullt så fin og oljete som den var neat.

Konklusjon:
Finfin bruk av sherryfat, som demonstrerer at Glenmorangie makter å bruke sherry til annet enn finishes. Det har vært brukt et svært vitalt fat her, som har pushet whiskyen såpass langt at den neppe hadde blitt bedre av lengre lagringstid. Jeg har drukket bedre whiskyer av denne typen, og særlig ettersmaken blir kanskje litt vel endimensjonal, men dette er et godt og ærlig produkt. Til tross for relativt høyt alkoholvolum vil jeg anbefale å drikke denne whiskyen neat. Den ble ikke ødelagt av litt vann, men mistet litt av kompleksiteten og krydderet.

82/100

– Rasmus

Glenmorangies nettside