Mosstowie – Signatory, 1979-2011, 32yrs

Vi skal nok en gang vurdere en whisky der navnet er mer til forvirring enn hjelp. Denne whiskyen er egentlig fra Speyside-destilleriet Miltonduff, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Mosstowie – Signatory, 1979-2011, 32yrs

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum45,6 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriMiltonduff
UtgiverSignatory

På 60-tallet ønsket selskapet Hiram Walker tilgang til flere forskjellige typer maltwhisky, og som et alternativ ble det installert såkalte “Lomond Stills” i noen av destilleriene deres i tillegg til klassiske “Pot Stills” som var der fra før. Mer informasjon om Lomond Stills kan du lese i vår anmeldelse av Scapa 16yrs. Whisky produsert med Lomond Stills ved Miltonduff gikk altså under navnet «Mosstowie». Resultatet var tilsynelatende en brukbar suksess, ihvertfall i den forstand at de hadde mulighet til å produsere forskjellige typer whisky ved ett og samme destilleri. I likhet med de fleste andre destillerier som benyttet seg av denne typen destillasjonspanner skulle det ikke vare så lenge ved Miltonduff. Hovedproblemet med denne typen apparat er at vedlikehold og rengjøring er mye vanskeligere og mer tidkrevende enn alternativet. Kvaliteten på whisky produsert på denne måten har også fått en del kritikk, og selv med avanserte muligheter til å justere prosessen kunne resultatene variere veldig. Etter bare 17 år (1964-1981) sluttet de å bruke Lomond Stills ved Miltonduff, og det eneste vi sitter igjen med av Mosstowie er noen uavhengige tapninger, slik som denne whiskyen fra Signatory.

Presentasjon:Mosstowie 2
Typisk Signatory, enkelt og greit, passe informativt, og med den lett gjenkjennelige solide flasken Signatory bruker på flesteparten av sine whiskyer, og som jeg etter hvert har begynt å forbinde med kvalitet. Whiskyen har en svært lys brunfarge til å være hele 32 år, så her er det nok snakk om refill bourbonfat, og ikke nødvendigvis den første refillen heller. Bra cling.

Lukt:
Fin start med en del nøtter og parfyme, etterfulgt av nougat, litt røyk, marsipan, brente mandler, dadler, mango, engelsk konfekt, roser, spearmint og litt maling. Som vanlig med litt eldre whiskyer er lukten ganske kompakt bar. Førsteinntrykket er at whiskyen har forholdsvis god balanse. Med vann demper lukten seg ganske mye, og det kommer frem en god del appelsin, som sammen med brente mandler og spearmint er ganske førende. Crème Brûlée, litt stearin, etterbarberingsvann, koriander og ganske mye rabarbra. Noe av balansen har dessverre forsvunnet nå, og whiskyen synes til tider å sprike i litt vel mange retninger.

Smak:
En svært krydret start med et ganske sterkt tanninpreg. Det er i hvert fall mer enn nok eik her, og munnfølelsen er ganske voksaktig. Mango og pasjonsfrukt, brente mandler, mye hvit pepper, cognac, lime og stikkelsbær. Denne Mosstowien er ganske kraftig og krydret på toppen, mens bakgrunnen er litt blass. Ettersmaken kunne vært lengre, særlig siden man får en anelse tørr malt (i retning kruskakli), som jeg tror hadde fungert bra med resten av smaken hvis den hadde vært litt tydeligere og den hadde vart litt lengre. Lønnesirup og litt rabarbra kommer også smygende inn på slutten.

Vann fungerer motsatt på smaken sammenlignet med lukten – balansen blir litt bedre. Det blir også frigjort ganske mye malt- og druesukker. Cognacpreget er der fortsatt, men det har blitt noe dempet. Mer mango og litt cantaloupe melon, samt moreller og røde epler gir whiskyen et fruktigere preg, og ettersmaken (som fortsatt er ganske kort) blir litt lengre og søtere, og harmoniserer noe bedre med den tunge eiksmaken. Dessverre kommer det også frem en litt metallisk bismak, som jeg kan styre meg litt for. Smaken deler også den svakheten med lukten at den spriker litt mye, så strukturen kunne absolutt vært bedre.

Konklusjon:
Ikke direkte revolusjonerende, men definitivt noe å bryne seg på her. Jeg føler meg ganske sikker på at denne Mosstowie-tapningen burde ligget noen år kortere på fat, for balansens skyld. De små glimtene man får av basisen her tyder på et respektabelt grunndestillat, og fatet har definitivt bragt med seg en del bra. Men kanskje det hadde holdt med 26-27 års lagring? I klassen for forholdsvis gamle whiskyer på refill bourbonfat når ikke denne helt opp altså, men misforstå meg rett; helhetlig sett både smaker og lukter dette forholdsvis godt. Den kunne bare vært mindre kaotisk og eiketung.

70/100

– Rasmus

Miltonduff har ingen offisiell nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises