Glen Albyn Closed Distilleries 27 YO, 1979-2006

En gang i tiden var Inverness en ekte whiskyby, med destilleriene Millburn, Glen Mhor og altså Glen Albyn. Ikke så rart på papiret, med god tilgang til både korn og vann av god kvalitet. Eventyret skulle imidlertid stoppe, som mange whiskyeventyr gjør, på begynnelsen av 80-tallet, da man like gjerne rev alle tre. Glen Albyn lå i sin tid like ved Glen Mhor, og tomten der begge destilleriene lå huser nå et kjøpesenter.

Glen Albyn har ikke oppnådd den legendariske statusen til nedlagte destillerier som Port Ellen, Rosebank og Brora, og selv naboen Glen Mhor må sies å ha fått mer oppmerksomhet siden den gang. Samtidig må man som whiskyentusiast benytte sjansen til å teste noen whiskyer fra nedlagte destillerier når sjansen byr seg, først og fremst av én grunn: En dag er alt drukket opp, sølt ut over gulvet eller oksydert i stykker på flasken, og da får man aldri sjansen igjen.

Men nok om det: Det er Glen Albyn det skal handle om nå, mer spesifikt en Glen Albyn fra ‘Closed Distilleries’-serien til den franske uavhengige tapperen Part des Anges (fransk for Angel’s Share).

Presentasjon:
Traust, smått amatørmessig og kjedelig flaske som resten av serien, uten at det har så mye å si i den store sammenhengen. Gyllen og tett konsistens på innholdet, med akseptabelt cling, svak mist og respektabelt alkoholvolum på 53,2 %.

Lukt:
Tung og mørk fudge og en god del parfyme, mandarin, lønnesirup og tørr malt i starten. Jevnt over veldig fuktig førsteinntrykk. Hermetisk fersken, kokos, bananskall. Det er ihvertfall ingen tvil om at denne tapningen kommer fra et bourbonfat på lukten. Jo lengre tid man tilbringer med nesen i glasset jo tydeligere og tørrere blir kornpreget. Med vann endrer karakteren seg en del, og det hele blir noe lunere. Fudgen går over i vaniljekrem, og jeg finner litt sagmugg, tuilpaner og mye corn flakes. Maltpreget er fortsatt veldig førende.

Smak:
Umiddelbart ganske mye malt, shiitakesopp og mye rå kokos. Munnfølelsen er svært tørr. Det er også tendenser til “varm sprit” her, dvs. tegn på at destilleringen kan ha blitt rushet noe, og at det er en god del uønskede avfallsstoffer som ikke har blitt fjernet. Lime, lønnesirup, appelsin, snerpete tanniner og en noe malplassert syrlighet i retning av batterisyre. Litt kull, litt lakris, litt granbar. Smaken neat overbeviser ikke, og gir meg bange anelser både hva angår grunndestillat og fat.

Med vann er det hele fortsatt ganske rått, men lettere og mer lettdrikkelig. Stangselleri, mer lønnesiup, mer lime, og appelsinen går i retning av blodappelsin, og fatet bringer inn litt hasselnøtt. Ettersmaken er nærmest melete, med preg av overkokt potet, overlagret rødvin, murpuss og gammel kjeller (mugg).

Konklusjon:
Lukten neat lovet gull og grønne skoger for en som liker whisky med tung bourbonlagring, men smaken leverer ikke i det hele tatt for undertegnede. Her har vi et dobbelt problem, med subpar råsprit som har ligget for lenge på et fat. Fatet var sannsynligvis bra en gang i tiden, men levetiden er overgått med god margin, potensialet er tatt ut, og vel så det. Takk og farvell. Jeg håper dette fatet var gjenglemt i et hjørne ti år for lenge, og at man valgte å selge det på dette premisset, men jeg tviler.

Vann gjør whiskyen mer lettdrikkelig, men avkler også feilene enda mer. Den behagelige lukten i starten blir raskt veldig svak, og preg fra både råsprit og fat får fritt spillerom. Etter den fantastiske Glen Mhor Rare Malts Selection, fra nabodestilleriet hadde jeg litt forventninger til denne, men må si meg grundig skuffet. Én whisky er naturligvis ikke nok grunnlag til å forkaste et destilleri, så nå er det bare å håpe på at man kommer over noen bedre drammer derfra som kan reise kjerringa. Lukten er det eneste som redder denne fra total kollaps.

40/100

– Rasmus