Clynelish Rare Malts Selection 1972 23 YO

Få kombinasjoner av destilleri og årgang stikker seg ut som Clynelish/Brora og 1972. Og få serier står for kvalitet på samme måte som Diageos Rare Malts Selection. Når det står Clynelish Rare Malts Selection 1972 23YO på flasken er det lov å ha skyhøye forventninger. Jeg har tidligere smakt søsterwhiskyen på 24 år et par ganger – vi må nesten komme tilbake til den senere, for den er virkelig i særklasse.

Smak er som kjent individuelt. “Den enes søppel er den andres nektar” som noen så poetisk sa i et eller annet forum. Like vel går det også an å snakke om mer objektive kriterier for kvalitet. Rett nok produserte Clynelish fabelaktig destillat i ‘72, men langtidslagringen på rolige, godt brukte, fat hever dette enda flere hakk. Vi snakker ikke om whisky dynket i sherry- eller bourbonsminke, men et destilleriuttrykk som akk så sakte har oksidert seg til tilnærmet perfeksjon.

Clynelish Rare Malts Selection 1972 23 YO er nå idiotisk dyr. Kanskje ikke så rart når den både nyter legendestatus og det er snaut 30 år siden den ble tappet på flaske. Derfor er det desto hyggeligere når noen spanderer ikke bare én, men to drammer. Mange takk, Are, og takk for bildene også! Dette har vært en sann glede!

Lukt

Magisk. Det finnes ingen andre ord. En uovertruffen balanse, kraft, kompleksitet. Hvor skal man begynne? For det første er ikke dette rett frem, det er ikke smooth. Umami, rancio, sopp, stuet oolong-te, kanel, anis, bakte epler, bensin, kalk, sitroner og tapioka. Også var det denne voksen da, voksen som er selve signaturen til Clynelish, og som her er så perfekt til uttrykket at man blir sittende og måpe. Rett og slett en vanvittig feit lukt. En kvann-/malurtaktig bitterhet balanserer de søtere pregene på en ypperlig måte. Og det er mer. Assosiasjonene strekker seg fra gammel maling, via engelsk IPA til toast, torvrøyk og en aldeles nydelig maltnote. Ta med nydelig avbalansert eik – eikenøtter, krokan, milde tanniner og lukten er komplett. Et unikt samspill mellom vitalt, voksent og gammeldags majestet. Med vann kommer det til litt fruktkompott, grappa, linolje, flint og overmoden sitron.

Smak

Arrivalen er røff. Ikke på en negativ måte, men den får deg til å sitte litt rettere i stolen. På 57,1 % er det kanskje ikke så rart, og målet med whiskyer som denne er heller ikke å male som en pusekatt. Fatene gir en passe dose tanniner, så å si uten å si noe om tidligere innhold. Selvsagt er det innslag av vanilje her, men sødmen kommer vel så mye fra maltet bygg og fruktig destillat som fra overload av quercus alba. Massiv anis og markant torvrøyk – uten at det kan sammenlignes med de mer hissige fra Islay (eller moderdestilleriet Brora for den saks skyld). Umodne grønne epler, voks, shitake, sultanadruer, hvit pepper, melis, solbær, Marmite, aceton, svidd never og et par kobbermynter. Nydelig, men ganske lukket sammenlignet med lukten. Vann henter frem en del valnøtter, druestein, sukat og litt hibiscus.

Konklusjon

Fantastisk på lukt. Rett og slett enorm. Kompleksiteten og integrasjonen maler et bilde av en legendarisk whisky. Dessverre følger ikke smaken helt opp. Den er god, meget god faktisk, men den er ikke legendarisk. På lukt alene hadde vi nok ligget oppimot 93 poeng her. Dessverre må det balanseres mot smak på karakteren, og da faller vi noen hakk. Når det er sagt er dette en glimrende whisky, som spiser de aller fleste kontemporære Clynelish-tapningene til frokost.

90/100

– Rasmus

Clynelish’ nettside