Ardbeg Chieftains 12 YO 1998-2010
Ardbeg Chieftains 12 er en pussig Ardbeg fra en litt pussig tid i destilleriets historie. Absolutt god, men ikke noe man må jakte ned til enhver pris.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 43 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Ardbeg |
| Utgiver | Ian MacLeod |
Ardbeg Chieftains 12 var kanskje ikke det mest fornuftige kjøpet jeg har gjort. Jeg skal være ærlig nok og innrømme det. Jeg kjøpte denne på auksjon for noen år siden, og betalte kanskje litt mer enn jeg burde gjort. Prospektet om en uavhengig tappet Ardbeg, en Ardbeg med aldersbetegnelse, vanlig fatlagring på bourbon barrels og uten en lang og fjåsete historie var forlokkende. Litt mer research og en runde til i tenkeboksen ville fått meg til å se at den ikke er viden kjent for å være fantastisk, og minnet meg på at når destilleriet selv forholder seg til 46+ % alkohol er ikke 43 % nødvendigvis en fest.
Nå er absolutt ikke dette en dårlig whisky. Dette er ingen Loch Dhu eller Drumguish, som sette i gang alt av varsellamper hos en fornuftig kjøper. Men poenget står: Whisky er dyrt, pass på at du får det du fortjener for pengene dine.
Lukt
Selv om Ardbeg-karakteren så til de grader er her, er det pussig nok fruktnoter som starter kalaset. Epler, pærer, sharonfrukt, ananas og physalis. En fruktsalat med både tropiske innslag og hagefrukt. Så kommer røyken – ikke den meste ekstreme man kan oppleve i en Ardbeg, men mer enn nok til å plassere whiskyen langt syd på Islay. Vanilje, kalk, diesel, kamfer, sitron, aske og litt bark. Pussig nok er det tydelige hint av Laphroaig her, med masse jod, litt klor og den sære kiln smoke-greia som kommer ut av nabodestilleriet. Som om det lå igjen noen prosessvalg fra tiden på begynnelsen av 90-tallet da Ardbeg ble holdt i live av Laphroaigansatte. Med vann: Valnøtter, hermetisk fersken og et hint av bacon.
Smak
43 % er for lite for en whisky som denne. Caol Ila 12, som faktisk er direkte sammenlignbar klarer det fint pga. Caol Ila har en destilleriprofil som tåler en lettere innpakning. Ardbeg trenger trøkk. Furubål, aske, mørk sjokolade (86% kakao), jod, sitronsaft, østerssopp, melis, bruspulver, cayennepepper, limeskall, billigsigarer, byggmalt og brent fudge. Frisk i den ene enden, røykfylt og mildt søt i den andre, men veldig lite i midten. Med vann skjer det fint lite. Ting blir rundere, lettere, og enda likere Laphroaig 10 enn de var i utgangspunktet.
Konklusjon
Nok en av disse whiskyene som både lukter og smaker godt, men som alt i alt er veldig lite minneverdige. Ikke er den spesielt Ardbeg, snarere Laphroaig med en dæsj Caol Ila i et parallelt univers. Heldigvis liker jeg alle disse destilleriene, og dette er uansett klassisk Islay. Den burde bare vært på cask strength.
77/100
– Rasmus